Sakset/Fra hofta

Overskriften har jeg tatt fra Håkon Bleken, og han skal jeg komme tilbake til. Men først noe om professor emeritus Bernt Hagtvet som var gjest hos Torp 29. mars. Hagtvet er ekspert på ekstreme politiske bevegelser, demokrati- og menneskerettsstudier samt folkemordstudier. Han har blitt beskrevet som «Norges fremste ekspert på totalitære regimer og tankegods i det 20. århundret»

Denne eksperten på totalitære regimer og folkemordstudier kom under markeringen av Holocaust-dagen i Trondheim i år, med et utsagn som fikk tilhørerne til å stivne i stolene.

-Hele den israelske venstresiden er borte og vi har å gjøre med en ekspansiv røverstat som er en tragedie for jødene!»

Eksperten snudde verden opp ned, akkurat slik Sidsel Wold gjorde i Urix på lørdag (9. april). Wold fortalte historien om IDF-soldaten som skjøt en palestinsk terrorist i hodet, og tittelen på innslaget var: «Er den israelske soldaten en helt eller en drapsmann?» Wolds valg av kilder, hennes smale utsnitt fra saken, hennes ignorering av palestinsk kniv-terror, hennes ordvalg og generelle beskrivelser av israelerne, ga lytterne et opplagt svar på spørsmålet. Soldaten er ingen helt, for konklusjonen var at problemet er israelernes holdninger! Slå den!

Både Wold og Hagtvet ignorerer betydningen av Israel som jødenes redningshavn. Etter år med folkemordstudier underslår Hagtvet de mest åpenbare fakta om Holocaust; Israel er slett ingen tragedie for jødene. Tvert imot! Etter år i Midtøsten velger Wold – også etter hjemkomst – å fortsette å demonisere jødene og deres land. Den eskalerende palestinske terroren i Israel er et problem ikke verdt å legge vekt på, men kollektivt å dømme israelernes holdninger – det går fint i den Woldske verden.

Hos Torp forklarte Hagtvet hvordan forholdet mellom majoritet og minoritet har vært ordnet på fire forskjellige måter opp gjennom historien: Man har iverksatt folkemord, Hagtvet mente tiden for folkemord er over. Apartheid; et klart skille mellom majoritet og minoritet, er en annen ordning som er forsøkt. Så viste Hagtvet til ulike former for diskriminering, og endelig «et bevisst forsøk på et multikulturelt samfunn». «Vi har ingen annen veg å gå enn et multikulturelt samfunn», konkluderte Hagtvet. Hagtvet problematiserte ikke ideen om et multikulturelt samfunn, og nevnte ikke at multikultur fungerer som en omskriving for å legge til rette for islam. Det er derfor mange ikke tror på det multikulturelle samfunnet. Mange ser stadig tydeligere at multikulturen er en utopi som kan ende i dyp tragedie.

 

Den letteste innrømmelsen jeg kunne bære var å si at jo, dere multikulturalister, dere innvandringsoptimister – dere hadde helt rett! Alt tyder på at det går seg til. Alle piler peker mot en fredelig sameksistens, mot at islam tilpasser seg Vesten på en respektfull og troverdig måte. Fremtiden fortoner seg lys!
Om det virkelig var slik, skulle en stein løftes fra mitt bryst og tunge bekymringer for barn og fremtid lindres. Isteden satt jeg og lyttet til Hagtvet med Håkon Blekens ord i tankene.

håkon.bleken

Håkon Bleken, denne aldrende kunstneren hvis begavelse vises i pennen så vel som i penselen, skrev ved inngangen til påsken en tankevekkende tekst med den prisbelønte filmen «Sauls sønn» – som bakteppe. En film der det mest grusomme sklir over til normalitet og rutinemessig hverdag. Helvetet i fangeleiren Auschwitz blir til en slags ny orden. Bleken dreide over til egne minner, før han til slutt antydet noe om fremtidens Europa.

Jeg har ikke sittet i konsentrasjonsleir, men min far har – og jeg husker jødegutten som forsvant fra klassen og ble aske, og min mors voldsomme gråt da min far ga henne avisen med navnene til de ti henrettede – ja alt det og mere til.
(…)
Noen ganger får jeg opplyst at det er meget glede i verden, mitt syn er altfor pessimistisk: Verken all kunst eller kultur eller samfunn for øvrig er så jævlig. Når vi leser dette for eksempel sitter vi på hytta og har det aldeles fortreffelig. Og jeg er enig, vi har det aldeles fortreffelig. Det er bare det at jeg føler en sorg, en sorg over Europas skjebne, en nagende følelse av angst og langt ute i horisonten et sted: Se, vi står på trappene.

 

«Se, vi står på trappene» Adresseavisen, 23.03.2016.