Gjesteskribent

Det var en på flere måter interessant kronikk Jyllands-Posten brakte i går. Der oppfordret Politiets Efterretningstjenestes (PET) tidligere stabssjef Jacob Bentsen til en ny forståelse av terrorens vesen etter det siste bombeangrepet i Brussel, som bare er det siste skuddet på stammen etter Madrid, London, Paris, København og utallige andre islamske angrep verden rundt – om enn det ikke blir det siste.

dk.jalving.mikael
Mikael Jalving

For én ting er terroristene selv. En annen og mer foruroligende sak er den moralske og operative støtten de fromme unge mennene nyter godt av i muslimske områder som f.eks. Molenbeek i Brussel og Nørrebro i København. Den tidligere PET-sjefen sier rett ut at det i løpet av de siste 5-10 årene er oppstått parallellsamfunn hvor sympatien for terror i Allahs navn er så utbredt at det

«i virkeligheten ikke lar seg gjøre å lage et nett som er finmasket nok til å arrestere terroristene i planleggingsfasen».

Og videre:

«Radikaliseringen, den moralske treningen og opplæringen, samt anskaffelsen av enkle midler som håndvåpen og sprengstoff går upåaktet hen i de ekstremistiske miljøene, som hjelpes på vei av stadig mer lukkede miljøer, hvor politiet og etterretningstjenesten har uhyre vanskelig for å ferdes, med mindre det er snakk om rene politiaksjoner».



Jacob Bentsen er ikke ferdig med det. Han ber oss om å forstå at terroren og den sosiale segregeringen er religiøst og kulturelt drevet, og bare i mindre grad skyldes sosiale og/eller psykologiske faktorer. De sistnevnte spiller inn, men på en overflatisk måde, som i stedet utgjør en

«beleilig unnskyldning for å neglisjere eller unnlate å snakke om og håndtere de religiøse og kulturelle aspektene, samt bakgrunnen for hatet mot de vestlige samfunnene med sine innbyggere og myndigheter».



Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Vi har vært idiotiske nok til å høre på samfunnsvitenskabelig nonsens i årtier, og nå betaler vi prisen. Ekstremistene er allerede for mange til at vi kan bekjempe dem med brosjyrer, helgekurs i demokrati eller kommunale drømmer om å forvandle Vollsmose til en turistattraksjon, eller – som Alternativets Uffe Elbæk tror – ved å avskaffe den symbolske gudstjenesten som åpner hvert folketingsår. Hvis det var så enkelt, kunne vi trygt overlate saken til politikerne.



Det prisverdige er at PET-sjefen gjør opp regnskapet i et historisk øyeblikk hvor vi har vent oss til tanken på at de rituelle mordene kan ramme oss hvor som helst og når som helst, uansett hvor mange besvergelser og fordømmelser som kommer fra Vest-Europas politiske og kreative klasser. I en periode fra terrorangrepet i Madrid i 2004 og noen år etterpå skulle man bare la være å tegne han Muhammed-fyren, så kunne man være noenlunde sikker på å dø en naturlig død. Men vi er alle Muhammed-tegnere nå.



PET-sjefen peker på problemets rot på en måte som gjør at ikke engang hans tidligere kollega Hans Jørgen Bonnichsen, for tiden medieorakel, kan være i tvil. Problemets rot er naturligvis islam, som islamismen springer ut fra. Det er tross alt islam, Midtøstens største eksportvare etterfulgt av olje, som får fromme muslimer til å dele verden inn i to separate sfærer: islams hus, hvor det sies å herske «fred», og det ikke-islamske hus, det vil si «krigens hus», som skal islamiseres med alle midler. Det er derfor både moderne Mekka- og Medina-muslimer viser liten eller ingen tillit til nasjonalstatlige myndigheter. Det er derfor selv «moderate» muslimske kvinner går med slør, og insisterer på at det er deres eget valg, mens noen av dem samtidig kritiserer vestlige feminister for ikke å kjempe en felles kamp mot patriarkatet. Det siste er unektelig sant, men kampen begynner først når de unge kvinnene kaster sløret.



I mellomtiden babler biskoper, forfattere og andre besteborgere videre om «tonen» i debatten, og bedyrer at det ville være grunnlovsstridig å frata diverse imamer statsborgerskapet. Resultatet er at de reelle problemene snakkes inn under teppet, mens grunnloven brukes til å slå landet i stykker – i strid med dens intensjon.



Landet mitt ligger nede, men vi kan fortsatt gjenreise det hvis vi manner oss opp. Det finnes midler. Dessverre ikke på europeisk plan, hvilket bare gjør det nasjonale svaret enda viktigere. Jo lengre tid vi venter med å ta midlene i bruk, desto mer drakonisk må vi ty til dem senere for våre barns og barnebarns sikkerhet.



For det første skal vi stoppe innvandringen fra muslimske områder, innføre asylstopp og si opp konvensjoner som er akterutseilt av den historiske situasjonen. Den liberale utlendingspolitikken har vist seg å være en bombe under de liberale normene. Konstant innvandring hemmer integreringen. Stadig større kulturelle forskjeller øker risikoen for balkanisering.



For det andre skal det ikke gis tillatelse til å oppføre flere nye moskeer, og slett ikke for utenlandske oljepenger. På samme måte må tilsynet skjerpes med muslimske kulturforeninger og privatskoler.



For det tredje skal politiet og myndighetene få flere ressurser både til infiltrasjon og de «rene politiaksjonene» Jacob Bentsen snakker om, med henblikk på å svekke de kriminelle aktivitetene i ghettoene.

For det fjerde skal oppfordringer til vold og det som verre er straffes med utvisning, uansett statsborgerskap. Og deltagelse i jihad eller forberedelser til jihad skal straffes med utvisning for bestandig.

For det femte – og det er muligens det vanskeligste – skal velferdsstaten trimmes, slik at færre lever passivt på trygd – unge og mindre unge, kvinner og menn. Den ettergivende velferdsstaten har vist seg å være sin egen verste fiende. Den systematiske godheten fører til lathet, latheten fører til trelldom, og trelldommen er trelldom – uansett om den er islamsk eller sosialistisk.

 

Opprinnelig i Jyllands-Posten den 31. mars 2016.