Kommentar

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) besluttet å intensivere etterretningsarbeidet overfor personer ved norske asylmottak etter Paris-terroren i november, går det frem av et intervju med PST-sjef Benedicte Bjørnland i Klassekampen i går, omtalt av NRK og NTB.

Bjørnland
Benedicte Bjørnland

Bedre sent enn aldri, kunne man kanskje si. Men spørsmålet som tvinger seg frem, er et helt annet: Hvorfor i himmelens navn somlet de så vanvittig lenge? Hvad djævelen nølte de efter?

PST-sjefen konstaterer at det foreligger potensielle trusler:

– Vi har enkelte rapporter om at det foregår radikaliseringsvirksomhet på mottak, sier Bjørnland.

Nei, jøss, så dæven, du sier ikke det?

Man skulle ha trodd at det ville holde lenge å vite f.eks. at somalieren Ikrimah al-Muhajir – som antas å stå bak flere terrorangrep, blant annet mot Westgate-kjøpesenteret i Nairobi, Kenya, den 21. september 2013 – bodde flere år i et norsk asylmottak, hvor andre oppfattet ham som en ekstrem muslim.

På et tidspunkt for tolv år siden hvor asyltilstrømningen til Norge var mye mindre enn i de siste årene, fantes det altså noe som i beste fall må sies å være svært beslektet med radikaliseringsvirksomhet. I fjor kom det et antall asylsøkere til Norge, over 30.000, svarende til mer enn halvparten av et norsk fødselskull, i hovedsak fra muslimske land, og den islamske ekstremismen har ikke akkurat dabbet av i mellomtiden.

Hvor mange indisier trenger man egentlig for å bestemme seg for å holde et våkent øye med ting? Må virkelighetens knyttneve ramme en selv (glem de andre) midt i mageregionen først? Hos en etat hvis oppgave er å oppdage signaler på forhånd, med sikte på å forebygge vold?

At man først våkner ordentlig etter Bataclan-massakren er desto mer underlig i lys av at det er gått mer enn ett år siden den islamske staten (IS) truet med å skjule terrorister i menneskestrømmen på vei til Europa, en trafikk som man nå vet sikkert har pågått – og som ethvert barn uansett ville ha forestillingsevne til å tenke seg.

Enda mer underlig er det i lys av at det er gått mer enn to år siden Italias utenriksminister Emma Bonino advarte mot nettopp dette scenariet. Det stod i aviser som det er både ambassaders og etterretningsfolks fordømte plikt å lese. Trodde de at statsråd Bonino pratet tull?

Med tanke på at titusenvis av mennesker med usikker identitet har strømmet inn over landegrensen fra konfliktregioner i årevis, burde nødvendigheten av å holde et våkent øye med asylmottakene ha vært innlysende for mange år siden.

Spørsmålet som melder seg, er hvorfor denne tjenesteforsømmelsen kan pågå i så lang tid. Årsaken er sannsynligvis å finne i den innestengte intellektuelle luften man puster i her til lands.

PSTs meddelelser til offentligheten de senere årene avtegner et bilde av en etat som ikke legger noen større vekt på signaler som ikke understøttes av et konkret faktagrunnlag. Det holder tilsynelatende ikke at noen bruker dømmekraft, vett og forstand til å beslutte å legge noe større vekt på ett rykte enn på et annet, for deretter å iverksette en undersøkelse eller et tiltak. Det bør foreligge en bevegelse, et beslag, et kjøp eller annet som kan dokumenteres og festes til papiret i en av rapportene Bjørnland leser.

Problemet med denne intellektuelle abdikasjonen, som det er aldri å kunne bruke erfaring, intuisjon og sanseapparat til å identifisere noe som det ikke finnes jernhardt fysisk eller statistisk belegg for, er at man avstår fra å stille opp hypoteser og agere ut fra disse. Noen kunne kanskje kritisere en realistisk hypotese for å være politisk uspiselig? Eller kanskje konspiratorisk? Paranoid, muligens?

Det er nok ikke bare i rådgiverstaben til Angela Merkel at det pågår gruppetenkning. Denne intellektuelle skavanken blomstrer som aldri før, ikke minst fordi den nyter en slik paradisisk tilstand i de såkalt sosiale medier.

I en bedre verden ville man verdsatt vaktsomheten, en høyst nødvendig øvelse i å prøve å se skyer i horisonten. Vårt sikkerhetsapparat har tilsynelatende ingen høyt utviklet evne til dette, og har dermed dårligere forutsetninger til å være i forkant av begivenhetene. Det er 8. april 1940 hver eneste dag.

 

NRK Finnmark NTB/Nettavisen Klassekampen 31. mars (side 6, papir)