Nytt

NRK drøfter i dag hva som kan være årsakene til muslimer som bor i Norge reiser til Midtøsten/Somalia for å kjempe for ulike muslimske kampgrupper. Og det mangler ikke på forklaringer på hvorfor muslimske menn reiser fra Norge, enten for å kjempe i IS eller opptre som selvmordsbombere.

syria.jamel.mahmoud

Men det er noe som går igjen i alle forklaringene, det er så påfallende at det hele minner om en ideologisk styrt tankevirksomhet hos journalistene.

Ikke én eneste gang stiller journalistene spørsmål om islam selv kan være en motivasjonsfaktor. Det er hele tiden snakk om ytre faktorer.

PST- sjef Benedicte Bjørnland sier at en del fremmedkrigere er dårlig integrert i det norske samfunnet.

 

– Vi gjorde nokre funn, mellom anna at dei er gjennomgåande marginalisert. Og med det så meiner vi ikkje i arbeid, ein del har avbrote utdanningsløp bak seg, scorar dårleg på inntekt, ein del er også dårleg integrerte i det norske samfunnet.

Men flere av dem som reiser ned har en stabil sosioøkonomisk bakgrunn, men heller ikke da klarer journalister eller forskere å drøfte islam som en selvstendig årsak til kampviljen. Siv Alsen ved PST sier om disse at:

Mange søker status i andre former enn den som tradisjonelt knyttes til utdanning og yrke, og det å kjempe i Syria kan nettopp gi en type status og identitet som er mer forenlig med deres verdisett og verdensanskuelse. I denne kategorien finnes det flere eksempler på svært ressurssterke personer som tidligere har vært godt integrert i eget lokal­miljø på flere arenaer, men som i takt med økende radikalisering har kuttet alle bånd til sitt opprinnelige miljø. Denne gruppen kan antagelig vanskelig nås med tiltak som rettes inn mot sosioøkonomiske forhold alene, ettersom den lave statusen er en effekt av, og ikke årsak til, radikaliseringen.

Det nærmeste man kommer er verdisett og verdensanskuelse, elefanten som går fritt omkring i rommet er det ulovlig å nevne ved navn, og hvert fall ikke drøfte som en selvstendig årsak. For Bjørnland holder på at det er samfunnet som må ta ansvaret: Hun sier at:

– Det at dei kom hit som barn seier meg at ein del av desse unge menneska er svært sårbare, og at vi då kanskje ikkje lukkast godt nok i samfunnet generelt med å integrere personar med anna etnisk bakgrunn enn norsk, som kjem frå ikkje- vestlege land.

Det er noe ved mennesker som til de grader vil frata enkeltindividet ansvaret for egne liv, og man krysser mange grenser når man mener at årsaken til at mennesker blir selvmordsbombere i Somalia skal finnes i manglende integrering i Norge. Det kunne vært interessant og fått vite hva vi skulle gjort annerledes. PST sier jo selv at flere av dem som har reist var godt integrert, men at noe skjedde. Men selv med denne kunnskapen snakker PST om «tiltak». Det er som om mennesket er en maskin vi kan programmere som vi vil. Jeg tror selv Karl Marx ville reagert på en slik tilnærming, men Bjørnland er klar. Det er påvirkning og sosioøkonomiske forhold som avgjør om du blir en terrorist eller ikke. Muslimer blir sårbare og påvirkelige…

– Dei er påvirkelege når dei ikkje finn røter i det norske samfunnet. Dei kan falle utanfor, får ikkje vener, kjem ikkje i arbeid, opplever ikkje det å vere vellukka, og blir sånn sett sårbare for uheldig påverknad.

Men hun klarer ikke å svare på det mest fundamentale spørsmålet:

Hvordan kan det ha seg at en person som mener at han faller utenfor samfunnet i Norge skal reise til Syria eller Somalia og ta livet av uskyldige mennesker, og det på de mest bestialske måter? Og er det ikke på grensen til det rasistiske å prøve å forstå denne typen handlinger med utgangspunkt i noe så enkelt som opplevelsen av vellykkethet?

Jeg har flere ganger gjort rede for hvilke etiske konsekvenser islams gudsbilde medfører. Er det ikke på tide at vi krever av PST og journalister at de spør hva muslimer tror på, hvordan de selv forsvarer sine handlinger? Vi vet alle hvilke svar vi ville fått, vi vet at svarene ikke ville stemt med kartet til Bjørnland, og vi forstår med en gang hvorfor den tilnærmingen aldri er aktuell. Den dagen vi tar fremmedkrigerne på alvor faller hele det multikulturelle prosjektet i grus, for det viser at mennesket lever av mer enn brød alene. Spørsmålet blir da hva vi forer oss med, og svaret på det spørsmålet orker vi ikke tanken på.