Den gylne middelveiens talspersoner skjelver i buksene. Middelklassens sentrumsteknokrater, som har dominert politikken i nesten tredve år, er i ferd med å tørne. Disse menneskene som reiser bust mot alt som smaker av ideer, som forakter opphetet debatt, og som på en bisarr måte har gjort ordet «moderat» til en kompliment, føler seg på gyngende grunn. Og det er ikke noe rart, for på begge sider av Atlanterhavet er deres verste mareritt i ferd med å bli virkelighet: plebeiernes hevn.
 
Det at vanlige mennesker igjen hevder sin innflytelse med styrke, riktignok på en av og til klønete måte, kan man se i alt fra Trump-feberen til den forbløffende gjenopplivingen av EU-skepsisen – eller det de moderate hovmodig kaller «eurofobi», for ethvert synspunkt som er i strid med deres eget, må da være en mental sykdom, ikke sant?
 
Blant jevne amerikanere og engelskmenn, blant arbeiderklassen i begge land, setter velgere som har fått mer enn nok av å bli nedlatende behandlet, skaltet og valtet med, plaget og i bunn og grunn ansett som fordervede masser med behov for korrigering heller enn vitale sjeler som kan engasjeres, sine forhåpninger til en annen type politikk. Og middelveiens retthaverske brigader, som er oppdratt til å herske og mener seg besjelet med en teknokratisk ekspertise som trumfer de enkle menneskenes vulgære politiske overbevisninger, har det ikke godt med seg selv. Ikke i det hele tatt.
 
Se hvor rasende og desorienterte de er over hæren til Trump. Hvem er disse raringene som hytter med knyttnevene for han milliardæren med det voldsomme håret som er stolt som en hane av ikke å være politisk korrekt? lurer de på.
 
De er så satt ut av disse plebeierne at de har begynt å analysere dem psykologisk. Washington Post, som er USAs fremste leverandør av den utvannede etterpolitikkens politikk, spurte faktisk noen psykologer om deres syn på hordene som holder med Trump. Hva konklusjonen var? At de elsker Trump fordi han forteller dem at problemene deres er «enkle og lette å løse». CNNs diagnose av Trump-hæren var at den er grepet av «etnisk og økonomisk frykt». Gawker lot den psykologiske synsingen ligge, og gikk rett i strupen på plebsen: De er rett og slett drevet av en «inderlig dumskap», snøftet man der til bloggs.
 
Det kjempeironiske ved denne avskyen for Trump-fans er at nettopp det å behandle hærskarer av amerikanske velgere som gale eller idioter eller begge deler, har fått mange til å se på Trump som et forfriskende alternativ.
 
Den forakten som er blitt øst over vanlige amerikanske velgere i de siste årene, har vært nådeløs. Obama har avfeid mennesker i hardt prøvede industribyer som folk som «klamrer seg fast til våpen og religion». Bloggdronningen Arianna Huffington har påstått at «millioner av velgere stemmer med den mer emosjonelle høyre reptilhjernehalvdelen», og ikke med den «logiske venstre hjernehalvdelen».
 
USAs nye elite, som innbiller seg at den er overlegen alt det gamle, det landlige, det religiøst tilbøyelige og pokker vet hva ellers, har i økende grad gjort politikken om til noe som gjøres mot folk for deres eget beste, snarere enn av folk i samsvar med deres livsanskuelse. Og så lurer de på hvorfor folk er på jakt etter noe annet og mindre hånflirende.

donald-trump-og-boris-johnson
Donald Trump og Boris Johnson tilhører begge overklassen, men forstår vanlige mennesker bedre enn de politiske kollegene deres gjør.

Samtidig har middelveiens talspersoner i Storbritannia mistet nattesøvnen av folkeavstemningen om EU, hvor vanlige folk – inkludert mennesker som ser på fotball og vifter med St. Georg-flagget! – vil få et ord med i laget om Storbritannias fremtidige forhold til unionen. Hva slags galskap er dette demokratiet? lurer middelveien på.
 
Middelveimobben er alltid blitt skremt ved tanken på at noe så viktig som EUs fremtid skulle overlates til plebsen. Tony Blair – den første, nå forhatte kongen av de nye, traurige moderate – advarte i fjor om at en folkeavstemning ville føre til «kaos».
 
Under euro-plebeiernes tidligere opprør, som da franskmennene og nederlenderne sa nei til EU-grunnloven i 2005, og irene sa «pogue mahone» til Lisboa-traktaten i 2008, gikk den nye eliten av hengslene. Disse nei-stemmene er «uvitenhetens triumf», uttalte EU-smørøyets slukmunn Lord Kinnock. Den liberaldemokratiske EU-parlamentarikeren Andrew Duff sa at motstanderne av EU-traktatene er en «merkelig ansamling av … folk som er forbanna på alt». Kommentariatet sa at plebeierne var blitt hjernevasket av «populistiske demagoger», for det var selvsagt ikke mulig at folk virkelig kunne være imot EU.
 
Vi vil få se mer av dette i løpet av de neste månedene – flere bakvaskelser av dem som våger å si: «Jeg liker ikke Brussel.» EU-skepsisen representerer imidlertid ingen spinnvill og fremmedfiendtlig avsky mot europeere, slik den er blitt sykeliggjort av den plebeiofobe politisk korrekte lobbyen, men et folks følelse av utmattelse med det forstenede oligarkiet i Brussel-maskineriet. Den appellerer til et ønske blant vanlige folk om å gjenvinne en viss kontroll over sine egne liv og skjebner. Og som The Economist har bemerket, er den EU-skeptiske drivkraften sterkest blant de mindre velutdannede, altså plebeierne – de som er lei av å bli behandlet som den nye politiske elitens klienter, mobbeofre og underdanige.
 
Så måtte plebeierne lykkes med sin hevn. La oss hylle deres ubehøvlede og ubeherskede innsprøytning av ideer i den forflatede, livløse sfæren som politikken er blitt de siste tjue årene. Og la oss nyte synet av hvordan de spreller og vrir seg i den livsfjerne politiske klassen med sitt kommentariat, som feilaktig trodde at de hadde satt de vemmelige massene med sine brysomme oppfatninger på plass.

 

Opprinnelig i The Spectator den 23. februar 2016.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629