Kommentar

Ursula von der Leyen, Charles Michel, Josep Borrell og Christine Lagarde. Fotografier: Annegret Hilse / Reuters / Scanpix, Den russiske presidentens pressetjeneste / Wikimedia Commons, Juan Medina / Reuters / Scanpix og Kiyoshi Ota / Reuters / Scanpix.

 

Utfallet av forhandlingene om de viktigste ledervervene i EU viser at den gamle politiske eliten i unionen ikke på noen som helst måte lar seg affisere av den økende folkelige motstanden mot sentraliseringen av makten.

Til tross for at Storbritannia har sagt nei til fortsatt EU-medlemskap i en folkeavstemning, de østeuropeiske medlemslandene har ytret skepsis til diktatene fra aksen Paris–Brussel-Berlin, Italia har valgt en regjering som går samme vei, og EU-valgene klart viste fremgang for nasjonalstatenes tilhengere, bærer utnevnelsene preg av at Frankrike og Tyskland fremdeles bestemmer hvor skapet skal stå, samt at den gamle politiske eliten ikke gir opposisjonen noen demokratisk representasjon.

Her skal altså alt fortsette som før, selv om verden ikke er som før. Denne formen for politisk autisme gir seg nesten komiske utslag. Den viktigste kvalifikasjonen for en av EUs toppjobber er ikke kandidatenes kompetanse, men deres troskap til et politisk prosjekt som tiden er i ferd med å løpe fra.

Påtroppende kommisjonspresident Ursula von der Leyen kommer fra jobben som forsvarsminister i Tyskland, et land som knapt har et fungerende forsvar, og som med nebb og klør stritter imot USAs president Donald Trumps formaninger om å skaffe seg et. Hun har tidligere vært familieminister, og det i et land hvor familiene er i ferd med å bli en raritet i landets opprinnelige befolkning.

På et vis representerer hun en kontinuitet, men som ekspert på skatteunndragelser fra en operettestat var forgjengeren Jean-Claude Juncker om mulig enda mindre kompetent.

Ny utenrikssjef blir Josep Borrell fra det spanske sosialistpartiet, som er blant de partiene i EU med størst troskap til Brussel-elitens sentraliseringsiver. Han forlater stillingen som utenriksminister i et land som egentlig ikke har noen egen utenrikspolitikk, etter tidligere å ha vært arbeidsminister i et land hvor det er desperat mangel på arbeid.

Ut av denne stolen forsvinner Federica Mogherini, som fikk jobben etter at Matteo Renzi ville kvitte seg med henne som italiensk utenriksminister. Og hun etterfulgte baronesse Catherine Ashton, som ingen hadde hørt om.

President for Det europeiske råd blir Belgias fungerende statsminister Charles Michel fra det liberale reformistpartiet – fungerende fordi landet, som egentlig ikke er noe land, egentlig ikke har hatt noen regjering siden desember i fjor, da Ny flamsk allianse (N-VA) forlot koalisjonen på grunn av uenighet om FNs migrasjonsavtale, som Michel naturligvis var for.

Michel, som tidligere har vært statsråd i EU-apparatsjik Guy Verhofstads regjering, avløser Donald Tusk, som vel er helt uten meritter i dette nokså meningsløse embedet, slik Herman Van Rompuy også var det.

Det internasjonale pengefondets (IMF) toppleder Christine Lagarde blir ny sentralbanksjef etter Mario Draghi. Denne jobben krever riktignok større kompetanse enn alle de foregående til sammen, men også for Lagardes vedkommende er det kontinuiteten som gjelder.

Dette kollegiet er den beste garantien som kan gis for at EU-eliten vil fortsette ufortrødent videre i samme spor, fullstendig uanfektet av alle tilløp både til folkelig og politisk skepsis.

Italias statsminister Giuseppe Conte og innenriksminister Matteo Salvini gjør gode miner til slett spill. De viktigste slagene står om politikken, ikke posisjonene, sier Salvini, mens Conte roser von der Leyden for hennes innsats for familier, uvisst av hvilken grunn.

Det er likevel ingen tvil om at Italias representasjon er sterkt svekket, i og med at landet inntil nå har hatt presidenten for EU-parlamentet (Antonio Tajani), utenrikssjefen (Mogherini) og sentralbanksjefen (Draghi).

Draghi ble utnevnt omtrent samtidig med Berlusconis fall, og Tajani og Mogherini fikk sine jobber mens Italia hadde EU-marionetter som statsministre i tiden mellom Berlusconi og Conte. Beskjeden er ikke til å ta feil av: Hvis dere skal ha toppjobber, må dere sette inn nye marionetter.

Østeuropeernes makt i forbindelse med hestehandelen om toppjobber begrenset seg til å forhindre utnevnelsen av den sprøyte gale nederlandske sosialisten Frans mangfold-eller-krig Timmermans som EU-kommisjonens president.

Når EUs gamle elite limer seg fast til taburettene på denne måten, risikerer den paradoksalt nok å skape enda større motvilje mot sine planer for unionens videre ferd, mens det å gi noen av suverenistene en fot på bremsepedalen kunne ha hjulpet til med å bevare EU i en form som ikke er svært forskjellig fra dagens.

Det er således duket for nye sammenstøt mellom Brussel og medlemsland som ikke bøyer nakken. Lett er det ikke å tenke seg at en union som styrer så trassig i retning av noe folk i medlemslandene ikke ønsker, har noen lys fremtid.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.