Innenriks

Rettsstatsutgiftene eksploderer, men Advokatforeningen tar likevel til orde for ytterligere økninger og utvidede rettsytelser til «svake grupper».  Advokatforeningen er i den heldige stilling at den kan skyve svake grupper foran seg i kampen for medlemmenes goder, for det lyder unektelig mer edelt å snakke om rettsstatens prinsipper og svake grupper enn om timebruk og salærsatser.

Asyladvokater har gitt seg rollen som rettstatens bolde riddere i kampen for asylsøkeres rettigheter. Man hører altfor sjelden innvendinger om at disse advokatene snakker minst like mye for sin egen syke mor som for ressurssvake innvandrere når de opptrer i mediene som humane og gode menneskerettsforkjempere. Advokatenes omsorg for asylsøkere later til å være grenseløs, men omsorgen gjelder ikke i samme grad dem som skal betale salærfesten.

Finansavisen hadde 23.01. en kritisk reportasje om Advokatforeningen og advokaters rolle i samfunnsdebatten på asyl- og innvandringsfeltet, med den talende tittel: Tårer, snørr og salærer. Det var befriende å lese kritikk fra åpenhjertige advokater som ikke lenger ønsker å være en del av narrespillet som pågår. Advokat Øivind Østberg er fast forsvarer i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Han er nylig utmeldt fra Advokatforeningen, og kan derfor komme med ærlig kritikk.

– Advokatforeningen snakker mye om menneskerettigheter, om rettssikkerhet og rettsstaten, men i virkeligheten snakker de i høy grad også for sin egen lommebok.

Østberg poengterer interessekonflikten mellom advokatene og borgerne som betaler kalaset.

– Ser man på høringsuttalelsene til Advokatforeningen på innvandringsfeltet, går disse alltid i retning av mer liberal regulering. Det er et politisk valg. Det avspeiler klientinteressene, men ikke interessene til det publikum som betaler advokatenes salærer.

Innvandringen er business, det er levebrødet.

– Advokater som meg har vært helt avhengige av innvandringen til Norge for vårt levebrød.

Erik_Keiserud

Finansavisen viser til at siden 2010 har statens utgifter til fri rettshjelp økt med nesten 500 millioner kroner, nesten 50 prosents økning på fem år. Denne formidable utgiften stopper imidlertid ikke Advokatforeningens leder Erik Keiserud (foto) i å ønske enda flere rettigheter betalt av skattebetalerne. Ifølge Finansavisen er smørbrødlisten lang.

Han (Keiserud, min anm.) vil innføre en tydelig og rettssikker ordning for tolking og oversetting av dokumenter, og utvide barnevernets ansvarsområde til å omfatte enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år, tilføre representantordningen for enslige mindreårige asylsøkere flere ressurser, og så videre, og så videre …

Det er ille nok at advokater velger å kjøre frem ressurssvake grupper for å fylle egen lommebok, men mye verre er det, etter mitt skjønn, at Advokatforeningen unnlater å varsle om misbruk og lureri, og at foreningen i den offentlige debatten ikke er kritisk til hvordan asylinstituttet blir utnyttet. Det aller verste for den politiske debatten innen asylfeltet er at Advokatforeningen fører en ensidig og uriktig fortolkning av menneskerettigheter, folkerett og flyktningkonvensjon. Østberg poengterer at jusen rundt internasjonale forpliktelser slett ikke er så entydig som Advokatforeningen liker å påpeke.

– Advokatforeningen prosederer like ensidig i offentligheten som advokatene prosederer sine saker i retten. Spesielt gjelder dette våre såkalte internasjonale forpliktelser.

Jusen her er langt fra så klar eller entydig som Advokatforeningen ynder å gi inntrykk av. Norge har et mye videre handlingsrom enn advokatstanden vil innrømme.

– Flyktningkonvensjonen av 1951, utgangspunktet for dagens asylinstitutt, stiller krav om individuell forfølgelse. Det betyr at å bo i et land rammet av krig eller borgerkrig ikke er grunnlag for opphold i seg selv, og flyktningkonvensjonen var aldri ment å regulere slike forhold. Konvensjonen har senere fått et utvidet innhold, men norsk lov går likevel adskillig lenger enn konvensjonen krever.

Og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs menneskerettighetserklæring presses til det ytterste av advokatene.

– Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen har tydelig sagt at konvensjonen ikke skal brukes til å styre landenes innvandringspolitikk, sier Østberg.

Han mener at Keiserud & co bevisst underkommuniserer det handlingsrommet den norske regjeringen har i asyl- og innvandringspolitikken. En stats rett til å kontrollere egne grenser og avgjøre hvem som får adgang til statens territorium er fundamentale folkerettslige prinsipper.

Peter Ørebech er professor i rettsvitenskap ved universitetet i Tromsø. Han gir Østberg helt rett juridisk.

– Folkeretten gir et land suveren rett til å kontrollere egne grenser. Landet kan selvfølgelig velge å gi slipp på denne kontrollen, men det er i så fall noe landet velger å gjøre, ikke noe som følger av internasjonale forpliktelser.

Flyktningkonvensjonen er ment å regulere individuell forfølgelse, ikke folkeforflytninger som følge av uro, krig eller dårlige levekår.

– Den dekker ikke at hele befolkningsgrupper rømmer som følge av krig. Den er ment å dekke aktiv og individuell forfølgelse. Ingen som kommer til grensen og utgir seg for asylant, har rettskrav på å slippe inn i Norge. Det er derimot en rett til å søke «på grensen». Åpenbart grunnløse søknader kan avslås umiddelbart, sier han.

Han mener som Østberg at Advokatforeningens fortolkning av gjeldende rett er ensidig og gal, men ønsker ikke å mene noe om dette er av opportunistiske årsaker.

Hva Østberg og Ørebech bringer til torgs, er stikk i strid med hva man ellers får servert i den offentlige asyl- og innvandringsdebatten. Advokatforeningen og andre har i årevis gitt inntrykk av at vi ikke har noe valg, at vi er bundet av Folkeretten, internasjonale forpliktelser og konvensjoner og derfor ikke har noe handlingsrom. Nå sier en professor i rettsvitenskap at denne fortolkningen ikke bare er ensidig, men også uriktig.

Advokatforeningens leder karakteriserer kritikken mot Advokatforeningen som spesielt stygg, og forklarer hvorfor:

– Asylsøkere har jo ingen som snakker deres sak. For å få sin rett, må man jo kjenne sin rett, men det gjør man ikke som en fremmed i landet og med et annet språk. Da er rollen til advokatene spesielt viktig.

Nei, asylsøkere har jo ingen som snakker deres sak. Ja, rent bortsett fra FN, EU, Europarådet, Helsingforskomitéen, kongefamilien, politikere på alle nivåer, Den norske kirke, Bispekollegiet, LO, Utdanningsforbundet, Legeforeningen, dagspressen, NRK, TV2, Røde Kors, Amnesty, Flyktninghjelpen, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Norsk Folkehjelp, Redd Barna, Refugees Welcome og mange, mange flere – har asylsøkere ingen som taler deres sak.