Sakset/Fra hofta

«Det lønner seg å være død kunstner», fastslår Marianne Heske i et fyldig oppslag på Aftenpostens kultursider 5/1. Nå er Heske ennå ingen død kunstner, bare nylig gått over i pensjonistenes rekker, og ellers det siste tiåret levd fett på Statens bekostning som statsstipendiat. Slike stipendier henger høyt og gis ikke til hvem som helst, og sjelden til kunstnere. Meg bekjent har heller ingen døde kunstnere blitt beæret med et slikt stipend.

Men det er nok ikke den pekuniære lønnsomheten Marianne Heske sikter til i dette utsagnet. Hun tenker vel mer på æresbevisninger i form av priser og medaljer, som tydeligvis få norske kunstnere blir tildelt i levende live. Helt konkret nevner hun prisene som er knyttet til Edvard Munchs navn, spesielt den høythengende Edvard Munch International Art Award, som ingen norske kunstnere, her i selvsagt inkludert Marianne Heske, er blitt beæret med. Den har alltid havnet hos utenlandske kunstnere.

«Norske kunstnere er ikke bra nok til å få en pris i Edvard Munchs navn», hevder Heske, og når norske kunstner skal eksporteres til utlandet så sendes det «aldri annet enn Munch eller andre døde kunstnere». Her har nok Heske helt rett, og for en gangs skyld er hun selvrefererende konsistent. Norske kunstnere, og spesielt samtidskunstnere, holder faktisk ikke mål. Selv om de i følge henne er velutdannede og språkmektige, har de smått med kreative evner. Derimot har de overdrevne forestillinger om sine kunstneriske prestasjoner og sin samfunnsmessige nytte.

I så henseende er Marianne Heske et godt eksempel. Hun er sikkert velutdannet og språkmektig, men et blikk på hennes produksjon tyder ikke akkurat på en kunstner med frodig fantasi og estetisk kompetanse. Men selvoppfatningen er det ingen ting i veien med, den befinner seg høyt i det blå. Etter hennes mening bør derfor nasjonen nå mobilisere mer selvtillit og satse på norske kunstnere. «… når oljerikdommen nå går mot slutten, må vi lytte til kunstnerne og bruke dem i det store skiftet som skal komme.».

Hvorfor man nå skal lytte til kunstnerne, kan man jo undre seg over. De siste 50 årene har de ikke akkurat demonstrert noen nytte og verdi i samfunnet. Tvert i mot har de på ulikt vis undergravet kulturen og rasert vårt kunstneriske verdigrunnlag, og det på skattebetalernes bekostning. Faktisk har kunstnerne i årevis vært programforpliktet til å bekjempe nasjonale tradisjoner og kultur- bærende institusjoner. Og det fortsetter den dag i dag, med nihilistiske utspill som på alle områder prøver å fjerne våre verdier og vår kulturelle egenart.

Er den formen for samfunnsengasjement noe å lytte til? Selvsagt ikke! Den formen for estetisk tradisjonsfientlighet og verdinihilisme er det siste vi trenger. Det er tydelig at Marianne Heske er uten sosiale antenner og kunsthistorisk innsikt, ellers ville hun ikke liret av seg slike tåpeligheter.

Men hun har nok en annen agenda når det gjelder å lytte til og bruke kunstnerne. For det kan nemlig bety penger i kunstnerpungen. Slik sett er Marianne Heskes påtatte omsorg for samfunnets ve og vel i fremtiden, bare nok et eksempel på at næringsvettet hos kunstnerne er mer velutviklet enn hos folk flest.

 

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten