Jeg vil tro at de fleste som tør kjenne etter, føler smerte ved den nedbrytningsprosess av eget land og eget samfunn som foregår. Det gjør vondt å observere at landet vårt, arven vår og troen vår motarbeides av elitene. Disse kvinner og menn hvis oppgave burde være å veilede folket i å holde på det som er vårt, fordi det har vist seg å være en suksessoppskrift – de svikter. Istedenfor å verne eget folk, foregår en rå moralsk utpressing fra både stat og kirke. Den handler om vår ubegrensede plikt om å ta imot og hjelpe – det er ingen grenser – ikke engang ved Dørstokken heme.

Det tegnes et stadig tydeligere bilde av at dersom integreringen mislykkes, vil det være nordmenns og særlig de kritiske nordmenns skyld. Dette budskapet skal feste seg i befolkningen, og akkurat slik propagandaminister Goebbels opererte, opererer i dag norske medier. Løgnaktige budskap gjentas for at de lettere skal feste seg hos publikum. Det er i denne konteksten man må forstå medienes ensidige vinkling av Midtøsten-konflikten der ute, og tilbedelsen av multikulturen her hjemme. Og det er slik vi må forstå Adresseavisens valg av å gjenta Per Fugellis frykt for frykten – formidlet både ved utgangen av det gamle og ved inngangen til det nye året.

Fugelli julaften

Adresseavisen 24.12.2015

 

Fugelli 2. januar 2016

Adresseavisen o2.01.2016

Det er journalist Trygve Lundemo som har ført dette i pennen begge gangene, derfor en digresjon og et lite blikk på Lundemos twitterkonto.

 Trygve Lundemo

Innvandringen og avkristningen har gått hånd i hånd med et annet utviklingstrekk: hatet overfor Israel. Når vi distanseres fra Israel, distanseres vi også fra Bibelen og vår judeo-kristne arv. Man bryter noen viktige lojalitetsbånd når man velger å kalle Israels svar på jihad for brudd på folkerett og menneskerettigheter. Det betyr noe radikalt når vi sier farvel til Jerusalem og god dag til Ramallah. Og vi høster som vi sår, for mens flyktningstrømmen øker og kritikken av Israel tiltar, rammes europeere stadig oftere av terror og trusler om terror.

ANNONSE

Terror skaper frykt, og de som den ene dagen var Charlie, avstår den neste fra å tegne karikaturer, åpne utstillinger, sette opp teaterstykker, vise filmer eller gjøre noe som helst som på en eller annen måte kanskje kan tolkes som krenkende. Hver gang elitene anklager Israel for å forsvare seg mot terror, og hver gang våre ledere kompromisser med friheten vår, og hver gang vi gjør et eller annet for ikke å krenke, er det et tegn på underkastelse. Våre ledere står ikke opp for oss og friheten vår lenger, men fordi rammen av institusjonene, partiene og kirken består, forvandles Europas frie folk til slaver under shariaens åk – på en stille måte.

Politikerne har vel egentlig kapitulert, men fordi de pakker kapitulasjonen inn i toleranse og dialog, har mange ennå ikke forstått hva som skjer. Med statsministerens nyttårstale friskt i minnet, tyder alt på at man er beredt på å fortsette med dekonstruksjonen av nasjonen også i 2016. Talen er et signal om at regjeringssjefen også dette året er beredt til å ta imot med åpne armer – uansett innvandringens størrelse. Og nordmenn flest får ansvaret for at den såkalte integreringen skal lykkes og dermed sørge for at demonteringen av landet og folket skjer så skånsomt som mulig. Hvis innvandringen fra Midtøsten fortsetter, risikerer fremtidige nordmenn å måtte leve som en undertrykt minoritet i det landet som en gang tilhørte deres frie forfedre.

Heldigvis finnes det noen tapre mennesker som trosser frykt og vanære fordi de vet at Størst av alt er friheten. Ting kan tyde på at disse relativt få er i ferd med å vinne frem ved å knuse fortellingen om multikulturens fortreffelighet. De nekter å overgi de judeo-kristnes og opplysningstidens frihetsverdier til en ny isme – uten kamp. De vil ikke ha nazismens og fascismens fetter hengende rundt i gatene. Ved å nekte å oppgi eget land og egen identitet blir disse få offentlig stemplet som intolerante og diagnostisert som islamofobe. Men ironisk nok gir det et schopenhauersk håp når kampen mot disse få tiltar i styrke.

Det er langt beyond frekt å velte ansvaret for et gigantisk innvandrings- og integreringsprosjekt over på vanlige folks skuldre. Men det murres nå i bygd og by over hele Europa. Murringen er et positivt varsel til dissidenter og et ditto negativt til dem som lot dekonstuksjonen skje. Det vil ikke bli glemt, og de som pantsatte friheten vår, vil ikke unnslippe historiens dom.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629