Sakset/Fra hofta

Document har nå en rekke signaturer som signaliserer anonymitet: Rubb, Belisarius, Flora, Tårnvakten, Felix, Vox, Arthur Dent, Ante Bergan og selvfølgelig Mimisbrunnr med sitt lange lørdagsessay.

En gang var det enkelte som rynket på nesen og mente det var feigt ikke å stå frem. Nå er det knapt noen som gjør det. Anonymitet er blitt tvingende nødvendig.

Blant signaturene finner vi folk som arbeider i offentlig sektor og det private næringsliv. De ville fått problemer på jobben hvis de skrev under fullt navn.

Dette fenomen – at man risikerer ubehageligheter hvis man skriver under sitt borgerlige navn – er fullstendig taushetsbelagt i norsk offentlighet. Ikke så rart. Mediene fører selv kampanjen som gjør at det er blitt et ubehagelig press, fulgt av sanksjoner mot de som våger å opplate sin munn.

Dette er denne toleddede prosessen som forteller at det ikke er snakk om et sosialt press nedenfra, men et presse orkestrert ovenfra.

Vi har nå en situasjon i det nye Norge der en samlet elite utøver et sterkt press for å holde divergerende meninger nede. Selvfølgelig er karrieremessige konsekvenser utslagsgivende for de fleste. Det finnes en rekke dulgte måter å vise mishag på. I det gamle Sovjetunionen kalte man det den vertikale kjede: Ledelsen sender et sterkt signal, mange signaler, drypp og drypp nedover og de som står i kommandokjeden forstår at det får konsekvenser for dem hvis de ikke sørger for ro i rekkene. Den enkelte medarbeider forstår på sin side at det kan få konsekvenser hvis han/hun ikke tar hintet.

Hint eller skubb

Systemet styres gjennom det som kalles nudge, eller hint. Man kan skubbe til folk verbalt. For de fleste holder det med innestemme. Volumet kan økes. Meldingen tydeliggjøres. Dulgte trusler kan gjøre eksplisitte. Eller man kan bruke kroppsspråk, om nødvendig ved kontakt av tredje grad: Fysisk berøring. Lenge før man kommer dit har vedkommende forstått budskapet. Hvis han er gjenstridig har ledelsen lagt planer for hvordan han kan vippes ut på en måte som ikke etterlater spor.

Automatisk selvutmelding

Dette presset utøves ikke bare mot folk som er definert å være på høyrefløyen. Dette begrepet er i seg selv en misnomer, en konstruksjon. Hvis man ytrer seg kritisk om migrasjon, folkevandring, demografi, integrering, islam og muslimer, vil man automatisk bli klassifisert som del av en høyrefløy som er illegitim.

Denne definisjonsmakten hvor dissens automatisk gjøres illegitim er noe vi kjenner fra totalitære eller post-totaliære systemer. Det har nå kommet til Norge. Det ligger derfor en dyp sombolikk og ironisk innrømmelse i at Hadia Tajik kaller en del av disse menneskene for dissidenter. Det er et hedersord fra sovjettiden. Hun representerer selv makten. Slik spiller Tajik seg selv et puss: Hvis kritikerne er dissidenter er hun sovjetmakten.

Hvordan havnet vi her?

Jeg ber leserne tenke nøye etter hvordan vi havnet her. Den politiske anstendighet fnyser av sammenligningen. Men den som har øyne og ører åpne kan ikke unngå å registrere det meningstrykk som eksisterer på alle nivåer og i alle ledd, i alle sammenhenger der folk møtes og omgåes. Hvordan har folk funnet seg i at deres demokratiske rett til å ytre seg er blitt tatt fra dem?

Noe av svaret er at det har skjedd ved en glidebevegelse. Ta bare vårt forhold til EU. Norge har to ganger sagt nei til medlemskap. Allikevel oppfører dagens regjering seg som om vi var medlem og forsøker å være flinkest i klassen. Erna Solberg vil gjerne stå skulder ved skulder med Angela Merkel. Da er man en god europeer. Selv partiene som er mot Schengen og EØS, som Senterpartiet og SV, dilter etter. Det samme gjør fagbevegelsen.

De koblet seg opp til et tog de ikke klarer å hoppe av.

Sprekker opp

Men det politiske landskapet i Europa er ved å sprekke opp. I Danmark har vi samme underlige konstellasjon som i Norge: Et stort flertall av partiene anbefalte velgerne å stemme ja til opphevelse av det særlige rettsforbeholdet på justisområdet, som har gjort at Danmark ikke har vært bundet av EUs innvandringspolitikk. Regjeringspartiet Venstre, Socialdemokraterne, Radikale Venstre, Alternativet, Socialistisk Folkeparti, De konservative – alle var de for at Danmark skulle avstå suverenitet på dette viktige området. Kun Dansk Folkeparti, Liberal Alliance og Enhedslisten var for «sjølråderetten».

Tross maktforskjellen vant nei-siden en overbevisende seier. Det er et sterkt signal til flertallspartiene om at de er i utakt med velgerne. I seg selv er dette et krisesignal. Velgerne gjorde det samme ved siste Folketingsvalg da det gav en brakseier til Dansk Folkeparti. Men budskapet går ikke inn. Lars Løkke Rasmussen er mer lydhør for hva Brussel og Berlin sier. Men det er da ikke de som har valgt ham?

I Norge er Fremskrittspartiet i regjering og har mindre manøvreringsrom. Partiet har et Janus-ansikt, en tvetydighet i forhold til dissens nedenfra. Det profiterer på misnøyen, men tør ikke fremføre den fra hverken Stortingets talerstol eller i regjering. Den jobben er overlatt enkelte interne dissentere. Siv Jensen dilter etter Erna. FrP har sittet i regjering mens Norge har opplevd ett av de mest dramatiske år siden krigen. Det har ikke klart å kommunisere til velgerne hva dette handler om. Det er for svakt.

Generer kampanjen mot hatefulle ytringer selv hat?

Den samme regjering er ivrige deltagere i kampen mot hatefulle ytriinger på nett. Dette er både et reelt problem og en eufemisme, altså et annet navn for meninger man ikke liker. Legg merke til: Det snakkes i generelle termer. Folk får et inntrykk av noe vagt og farlig. De blir skremt.

I det siste har mediene gått i svenskenes fotspor og oppsøkt mennesker som uttrykker seg uten filter i nettdebatter. Noen er riktig ufine og grove. Noen benytter anonymitetens kappe til å sjikanere og hetse andre. Men det er sannelig ikke bare på høyresiden.Venstresiden går stort sett fri. Den får sjikanere på redaksjonell plass.

Hvem husker ikke Eivind Trædals tosidersoppslag i Dagbladet: Søppelmennesker, med bilde av Hege Storhaug, Christian Tybring-Gjedde og Ole Jørgen Anfindsen? I den gode saks navn er alt tillatt. Men med et slikt utgangspunkt bør man man vokte seg for å ville oppdra andre. Sogar med loven i hånd.

Man må også spørre hva som er provokasjoner gjennom fiktive profiler. Mediene reiser ikke problemstillingen, men det er kjent at antirasistiske aktivister ikke har skrupler med å selvprodusere netthet på vegne av andre.

Galt avsted

Det er neste skritt: Uthengning og oppfordringer eller krav om rettslige skritt. Hadia Tajik sa det var visse stillinger «de» ikke burde få.

Den gode og selvrettferdige produserer det sinnet de selv hevder å bekjempe.

Når en presumptivt vettugt person som filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen kan få seg til å si til VG:

– Én ting er rasistiske ytringer som er eksplisitte, men det er også viktig å slå ned på de ytringene som er så «glatte» at de ikke kan bli tatt for rasisme.

Han hadde tidligere i intervjuet gitt FrP skylden for at folk føler seg utenfor i samfunnet. Hvordan «slår man ned på» «ytringer» som er så «glatte» at de ikke kan bli tatt for rasisme? Da må man gå bak og mene noe om hva personen egentlig mener. Mener virkelig Rolfsen og VG dette? Hvor og når stanser det? Med slike holdninger stanser det ikke.

Hva er da forskjellen på det de forsøker å bekjempe og dem selv? Begge er ukontrollerte.

I sum skaper dette et ubehagelig offentlig klima, hvor folk nødig tar kampen opp.

Document mener at dette er meget usunt med tanke på de enorme oppgavene det norske samfunn må hanskes med i tiden som kommer. Vi har som rettesnor at sannheten må frem.

Det er helt nødvendig at Document frontes av redaksjonelle medarbeidere som skriver under eget navn. Samtidig vil det være å avskjære seg fra viktige bidrag om vi skulle kreve full identifisering av alle.

Slik er stoda i det nye Norge. Folk må skrive under cover. Det er tankevekkende, trist, men nødvendig.

Hvis du vil bekjempe denne tendensen er det viktig at du støtter oss.

 

 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/sosiale-medier/rolfsen-etter-haddy-hetsen-har-gaatt-store-deler-av-livet-og-trodd-at-mange-hater-meg/a/23572340/