Etter massakren i Paris 13/11 befinner Frankrike seg i landets første unntakstilstand siden 2. verdenskrig. Angrepet blir omtalt som ”krigshandling”, og Frankrike er ”i krig” med IS. Krig og unntakstilstand er tett forbundne, med mindre krigen utspiller seg på sikker avstand fra hjemlandet. USA kan føre krig så langt hjemmefra at landet ikke behøver å være i unntakstilstand når det skjer. Francois Hollande erklærte da også IS krig tidligere på året, men oppfattet den som fjerntliggende på samme måte. Det viste seg at krigen ikke nødvendigvis bare utspiller seg på slagmarken i Syria. Europa er også ”slagmark”. Dette kom tilsynelatende som en overraskelse på Frankrike.

Unntakstilstanden har satt fart i Elysee-palasset. Over 800 aksjoner på en uke, et hundretalls arrestasjoner, store våpenbeslag, opptrevling av nettverk, osv. I all denne handlingen ligger et brudd med tiden før 13/11. Inntil den dagen hørte man politikere beklage seg med at konvensjoner og traktater har bundet politikken på hender og føtter. Så snart unntakstilstanden er inntrådt er den situasjonen forbi. Nå forlyder det ingen klager over å være fastlåst av regler og avtaler. I praksis vil det si at ’det politiske’ først nå er trådt i kraft. Hannah Arendt beskriver politisk makt som ”humanity’s ability to act in concert”. Denne egenskapen ser vi altså først aktivert når det blir erklært unntakstilstand. Men egentlig er den et trekk ved det politiske liv som sådan.

Hva forteller dette om de frie samfunnene? Kanskje er det ikke helt ved siden av å tenke at de ikke er så frie som de selv ønsker å tro.

ANNONSE

I Sverige aner man nå en lignende utvikling fra total passivitet til politisk handling. Statsminister Stefan Löfvén ligner Francois Hollande helt frem til lyden av bombene trengte inn over tribunene. Den opplevelsen fikk tilsynelatende Hollande til å skifte personlighet. Noe hadde fått ham brakt ut av ”dvalen”. Den svenske statsministeren ser ut som han står umiddelbart foran en lignende transformering. I hvert fall er han begynt å snakke høyt om muligheten for å regjere ”i krisetilstand”.

Det lyder unektelig som en variant av unntakstilstanden. EUs hovedstad, Brüssel, er for tiden også i unntakstilstand som konsekvens av angrepet i Paris.

Hvis det er en tendens i dette er den kanskje at det overnasjonale nivået svekkes, og de enkelte landene trer i karakter som selvstendige politiske enheter. De som lenge har ønsket dette er tidligere blitt hengt ut som ”høyreradikale nasjonalister”, altså en art nazister. Den anklagen er tilsynelatende forsvunnet nå. Diagnosen ”islamofobi” er også ute av bildet. Selv en ellers notorisk moralist som Per Fugelli innrømmer at han har feilet i sin oppfattelse av islamismen.

Det kan se ut som om den politiske friheten vender tilbake i kraft av unntakstilstanden. I Paris har det i første omgang utløst en plutselig omseggripende realisme og handlekraft. Sverige er på vei inn i den første av de to. Begge steder ser man at de mekanismene som tidligere saboterte den offentlige samtalen – diagnoser, karakterdrap, identitetspolitikk, osv. – er forduftet. Det betyr at den offentlige samtalen blir gjenetablert. Både den nevnte Per Fugelli og Jonas Gahrs Støre har signalisert kraftig at den største trusselen mot verdensfreden i deres øyne ikke lenger er alminnelige borgere som stemmer til høyre for midten i demokratiske samfunn. Angrepet i Paris har hatt en annen virkning på dem enn 9/11 og London-, Madrid-, Stockholm-bombingene. Man kan spekulere på hvorfor, men det er vel en annen historie.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629