Under en debatt for flere år siden gikk Tariq Ramadan inn for et moratorium på islams krav om stening av utro kvinner. Hvorfor moratorium og ikke avskaffelse? Det tok en stund før forklaringen sank inn: Fordi Allahas bud er urokkelige. Tekstene kan ikke oppheves av mennesker. De kan i høyden suspenderes.

De som beveger seg inn i denne sfæren vil bli preget av den samme uforsonlighet. Den som på ramme alvor mener at stening av kvinner ikke kan oppheves, kun midlertidig tre ut av kraft, har ganske store problemer i et demokrati. I demokratiet kommer menneskene først. Ikke guden. Suvereniteten ligger hos folket, ikke en religiøs autoritet. Lovene må gjerne være inspirert av en religiøs autoritet, men guden kan ikke ha forrang.

Det har den innen islam. Denne fundamentale forskjellen ønsker man ikke snakke om i det nye Norge, som nå hiver Kvite-Krist på skraphaugen og later som om demokrati er forenlig med ureformert islam.

ANNONSE

Det får en rekke konsekvenser, bl.a innføres den samme uforsonligheten i omgang mellom mennesker. De fleste nordmenn tier eller bøyer nakken. Men de som våger å opplate sin munn får en behandling som minner om stening.

Angrepene på Hege Storhaug begynner å minne om offentlig stening. De er nå så iltre at dette ikke er noen overdrivelse.

Karakteristisk for angrepene er at man kategorisk avviser gyldigheten av hennes ståsted. Siden man knytter ståstedet til hennes person – hun representerer ingen andre – at boken hennes selger som varmt hvetebrød tillegges null betydning – blir frakjennelsen av hennes standpunkt også en fordømmelse av henne som person.

Slik har det vært lenge. Men etter Paris får denne kategoriske fordømmelsen og avskrivingen noe mer truende ved seg.

To ferske eksempler: Olav Elgvin anmelder Den 11. landeplage i siste Morgenbladet, og forfatteren Marit Kaldhol forsøker å rense ut Storhaug med svovel og brann i Sunnmørsposten.

Deres utfall – for det er det det er – ikke polemikk – det er en type autodafé,  inkvisisjonens prosess.

Olav Elgvin kler seg i sine FAFO-gevanter for å virke seriøs og hevet over mistanke. Han har legitimiteten i orden. Vi som har fulgt Elgvin en stund vet at han tilhører flokken av norske akademikere som tildekker og skjønnmaler islams konfliktskapende rolle i vestlige samfunn, samtidig som forfølger de få som forsøker å beskrive hva som foregår. Vi kjenner lusa på gangen, selv om de er mange, dominerer og sørger for å få siste ord.

Men siden Paris har de fått mye å forsvare, mye å tilbakevise. Retorikken har en tendens til hysteri. For selvfølgelig har Paris gitt de islam-kritiske vann på mølla. Men det er jo ikke akkurat slik at dette er «bevis» man har ønsket. Hvis vesteuropeiske ledere hadde lyttet til islam-kritikerne er det ikke sikkert at terroren hadde funnet sted.

Men Elgvin får det til å høres omvendt ut: At det er folk som Hege Storhaug som skaper ekstremismen.

Han benytter Paris som anledning til å si at Storhaug har tippet over. Derfor har anmeldelsen av boken tittelen: Farvel, Storhaug. Med undertittel: Med denne boken har Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge.

Det er slike inkvisisjonen snakker: Du er ute.

Har Elgvin tenkt over hva som ligger implisitt i en slik dom, og hvilke konsekvenser den kan få? Det sitter mennesker der ute nå som får med seg at Storhaug er out of bounds, hun er ute av det gode selskap, fradømt en plass rundt bordet. Det er som Elgvin skriver: Hun er fritt vilt.

Selvfølgelig dresser Elgvin sin fordømmelse opp i anstendighet. Men det er det som står.

At det finnes en emosjonell komponent her, virker plausibelt. Når islam eksploderer i vold i Europa får de islamofile et enormt behov for å mane kritikken ned i jorden. Når en kritiker som Storhaug, som lenge har spilt Kassandra, får rett, kan Elgvin snu seg rundt og si det er hun som har tippet over. Det lyder vanvittig, men det psykologiske behovet er opplagt til stede og Elgvin deler det med det dominerende meningssjiktet i Norge og store deler av Vesten.

De driver brannslukking og det gjør de ved å stene varslerne.

Det finnes ting å kritisere Storhaug for. Elgvin viser til en kronikk i Dagbladet 16. november, der hun beklager at Europa ga tillatelse til at det ble bygget moskeer. Det er omtrent like realistisk som når Geert Wilders vil forby Koranen og viser til forbudet mot Mein Kampf. Men de mener det kanskje ikke bokstavelig? Det kan også leses som en kontrafaktisk historiefortelling: Hvis vi tok våre verdier på alvor kunne det ha betydd en annen logisk konklusjon?

Elgvin er ute av stand til å lese dem slik. I stedet blir det politiske gjort til utslag av deres ondskap. Storhaug blir en heks som bør på bålet.

Som alle inkvistorer fremstår Elgvin med fromhet. Han skulle gjerne ha reddet Storhaugs sjel. Men hun er uforbederlig. Med den siste boken har hun vist at hun er fortapt.

Farvel. Flere av temaene Storhaug ta opp, handler likevel om genuine dilemmaer, der ulike oppfatninger kan være legitime. Men om man vil gjøre krav på å bli hørt i disse debattene, må man vise et minstemål av evne til å uttale seg om virkeligheten på en balansert måte. Det gjør ikke lenger Hege Storhaug. Med et visst vemod må jeg derfor si dette for min egen del. Farvel, Hege.

I et kort avsnitt viser Elgvin hvem han er: Ulike oppfatninger kan være legitime! Er det noe tema hvor ulike oppfatninger ikke kan være legitime? Er ikke ulike oppfatninger ytringsfrihetens ufravikelige krav og vilkår? Dette er autoritære holdninger. Vi hører det stadig bli sagt at «islamkritikerne får lov til å ytre seg, de slipper til». Ingen stusser over slike formuleringer i det nye Norge. Det følger logisk at Elgvin pompøst stiller krav til «minstemål av evne til å uttale seg» –  (det er altså evnen det skorter på hos Storhaug, jeg trodde det var viljen?), på en balansert måte. Elgvin tar som en selvfølge at han har både evne og mandat til å avgjøre hvem som bør få passere. Selvhøytideligheten er innarbeidet. En anmeldelse av en bok blir til en eksamen der forfatteren stryker og får beskjed om å bestige bålet.

Rumenske Eugene Ionesco skrev i 1959 Nesehornene, en klassiker i absurd teater, om mennesker i en liten by som på uforklarlig vis forvandles til nesehorn. Stykket tolkes som en allegori på hva fascisme, kommunisme og nazisme gjør med mennesker. Skal vi nå tilføye; ureformert islam? Allegorien passer på dagens norske skribenter som synes å gå amok under vekten av en virkelighet de ikke orker.

Nesehornene stormer frem. På Vestlandet hadde stykket Fjordmann premiere denne uken. Det er om «sinte, hvite unge menn». Stykkets tittel er, får vi høre, ikke myntet på Peder Jensen alias Fjordman. Teatersjef Terje Lyngstad beklager at stykket er sørgelig aktuelt. Han, eller var det regissør Amdam, sier de er fylt av omsorg for de sinte hvite mennene.

Når man blir nesehorn blir alt annerledes.

Marit Kaldhol ser fjordmenn og brei-vikinger når hun leser Storhaug etter Paris. Samtidig har hun en vidunderlig fremstilling av intifadaen i 2005:

Då dei første opprøra mellom ungdommar i forstadene i Paris blussa opp i 2005 under Nicolas Sarkozy si harde linje, var det etter lang tids frustrasjon over dårlege butilhøve, mangelfull utdanning, få jobbtilbod, framandgjering og på alle måtar elendig integrering. Ungdommane ønska eit håp for framtida si, og forankra kravet i ideala ‘fridom, likskap, brorskap’ frå den franske revolusjonen.

For å få frem galskapen i dagens Norge må vi ty til kunsten. Eller vi må bevare dybdesynet, som når vi studerer et vann og klarheten får oss til å lure på dybden.

paris.hasna.aitboulahcen.paul.verlaine-univers.metz

Dette er et bilde av Hasna Aitbouhlacen, som onsdag ble Europas første kvinnelige selvmordsbomber, da hun sprengte seg selv i St. Denis. Men det interessante er tilføyelsen om at hun har studert ved Paul Verlaine-universitet i Metz. Paul Verlaine, den franske poeten som vi asossierer emd Rimbaud, ga navnet til et universitet, der en kvinnelig selvmordsbomber har studert. Hvis man blir svimmel av dette Fallet ned i en ny tid, er det sunt og riktig.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629