Nytt

Et planlagt asylmottak utenfor Ärla, en drøy mil sørøst for Eskilstuna, brant i natt ned til grunnen. Det var ingen mennesker i bygningen, som har vært brukt som sommerkoloni for barn. Den begynte neppe å brenne av seg selv:

Polisen misstänker att branden var anlagd och platsen är avspärrad och bevakad. Men polisen har ingen misstänkt.

Eskiltuna

Mønsteret er hele tiden det samme: Ildspåsettelse i nattemørket, og ingen mistenkte. Rekken av lignende hendelser begynner å bli lang, og når svar fra etterforskningen lar vente på seg, er det umulig ikke å stille seg spørsmål.

Det er noe skremmende, nesten maskinmessig, ved regelmessigheten. Er brannstiftelsene koordinert? Eller er det copycat-effekten som gjør seg gjeldende?

Og hvorfor finnes det tilsynelatende aldri noen gode spor etter gjerningspersoner?

Når man tenker over hvilke nattsvarte hemmeligheter svenske maktpersoner fra tid til annen har vært i stand til å skjule, kan man begynne å lure på om politiet av og til ser en annen vei, eller i det minste lar være å undersøke altfor grundig. I land som Hellas og Italia er det ingen hemmelighet at politifolk har vist sympati for politiske ekstremister, i noen få tilfeller – som har vært gjenstand for strafferetten – også selv sluttet seg til dem på fritiden. Vi trenger ikke spørre oss om dette er tenkelig i Sverige. Men den offentlige falskheten dertillands er tusen ganger klammere enn i Sør-Europa. Hva slags psykologiske virkninger har det på svensk politi?

Sveriges Radio