Sakset/Fra hofta

Det lange intervjuet med Erna Solberg som Dagens Næringsliv offentliggjorde mandag kveld, etterlater inntrykk av en stats­minister og et rådgiver­korps som i beste fall har en fragmentarisk forståelse av den nye migrasjons­alderen.

Solberg og hennes stab forstår tilsynelatende at et integrerings­tilskudd pr. person på noe under 200.000 kroner pr. år, blir til titalls milliarder når det multipliseres både med titalls tusen asylsøkere og de fem årene tilskuddet ytes.

Sentrale kilder i regjeringsapparatet bruker overfor DN «flere titall milliarder» som en størrelses­orden flyktninge­strømmen vil koste de neste årene.

Og hvem bryr seg om hva som skjer etter fem år?

Statsministeren forstår også at den som tilbyr de høyeste ytelsene til asylanter og deres familie­gjen­forente, fort vil bli sittende med svarteper:

«Vi må være oppmerksomme på at velferds­systemet kan bidra til at vi får en tilstrømming av en annen type flyktninger enn andre land får fordi ytelsene kan gjøre det attraktivt.»

Men er hun rede til å justere standardene ned til sydeuropeisk nivå? Det betyr f.eks. at staten ikke garanterer folk tak over hodet.

Endelig forstår hun det som Brochmann-utvalget med SSBs hjelp kom frem til for noen år siden:

«I Norge er yrkesdeltagelsen høy. Hvis det kommer mange med lav yrkes­del­tagelse over tid, vil det være en utfordring. For da skal vi finansiere flere som bidrar mindre.»

Dessverre forstår hun ikke hvilke omstendigheter som legger til rette for integrering:

– Jeg mener vi kan integrere bedre til en lavere kostnad enn i dag, slik de beste kommunene får til.

Den mest kritiske faktoren hva integrering angår, er størrelsen på diasporaene av utlendinger i vertslandet, ikke hva offentlige myndigheter foretar seg. Jo flere man har rundt seg som tilhører egen gruppe, desto dårligere er sjansene for integrering. Siden endel diasporaer i øyeblikket vokser nærmest ukontrollert, vil det helt uavhengig av den offentlige pengebruken resultere i dårligere integrering enn den man måtte ha oppnådd de siste årene.

Hun forstår heller ikke hva som først og fremst driver migrasjons­trykket, ei heller hvor vanskelig det i praksis er å uttransportere personer som ikke får opphold:

Det viktigste tiltaket statsministeren mener Norge har for å dempe migrasjons­presset er også det regjeringen ved jevne mellomrom får mest kjeft for: uttransportering av asylsøkere som har fått avslag.

Jo større strøm inn, desto flere ressurser – f.eks. økonomiske, retts­statlige og personell­messige – vil det kreve å transportere ut. Institusjonene er ikke dimensjonert for å holde tritt med denne utviklingen. De er i hovedsak tilpasset et solskinns­samfunn.

Den manglende integreringsforståelsen avstedkommer en rosenrød optimisme på sviktende grunnlag som statsledere slett ikke bør tillate seg:

«[H]vis vi er gode på integreringen, er det ingen grunn til å være redd.»

CalaisMigration.jpg.CROP.promo-xlarge2
Foto: Virkeligheten ved leiren i Calais er noe mer og annet enn standhaftig illegal innvandring. Hvis det bare gjaldt de som befant seg der til et visst tidspunkt, ville det ikke vært noe problem. Men de som er der fungerer bare som fortropp, og slik er det også med rekken av mennesker som har tatt seg inn i Europa i høst. De er bare en fortropp. Likevel fortsetter kampanjen for at de må få slippe inn. De nekter å forholde seg til de dypere strukturene, selv om alle kan se dem.

Endelig forstår hun ikke at økonomisk utvikling i svært fattige land vil øke migrasjons­evnen og dermed også lysten, snarere enn å dempe den:

Afrika skal gå fra en milliard til tre milliarder de neste hundre årene. Du må skaffe økonomisk utvikling der nede for å unngå at det blir et evigvarende press mot Europa, sier Solberg.

For å motvirke det evigvarende presset er det ikke noe annet enn innvandrings­kontroll som hjelper. Det betyr at Europa må ha styring på hvem som kommer til kontinentet, hva enten det skjer til lands, til vanns eller i luften. Grense­gjerder må bygges, vakthold må iverksettes, båter må returneres, visum må kreves av flypassasjerer, og flyruter må opphøre fra stater hvor tilliten til reise­dokumenter er korrumpert.

Dette er kunnskap som allerede foreligger i dag. Men i lys av regjerings­apparatets treghet i oppfattelsen av selv de enkleste sammenhenger på dette saksfeltet, kan vi neppe regne med at det går opp noe lys før om ti år – med mindre virkelig­heten innhenter oss for alvor innen den tid.

Om Erna Solberg vil unngå slike ubehagelig­heter, bør hun skaffe seg noen nye rådgivere.