Kommentar

Tilhengere av friest mulig migrasjon fremhever ofte at det er klare fordeler, og relativt små ulemper, med uhindret bevegelse ikke bare av varer, tjenester og kapital, men også av mennesker. Den europeiske union bygger – langt på vei med rette – på en forståelse av at disse betingelsene er gunstige internt i Europa.

Globalister tar det gjerne for gitt at de samme prinsippene ville resultere i maksimal velstand hvis de ble anvendt over hele verden, og ikke begrenset seg til vårt hjørne av den. I den grad det legges frem argumenter, anføres det gjerne at Europa trenger mennesker utenfra for å holde hjulene i gang, siden verdensdelens befolkning i motsatt fall kommer til å synke.

Men holder den antagelsen ved nærmere undersøkelse?

Og ville et slikt hensyn i så fall være viktig nok til å se bort fra ulempene ved innvandring til Europa på stor skala?

Ikke hvis man skal tro Martin Wolf, som er medredaktør og blant de ledende økonomi­kommentatorene i Financial Times. I en fersk kronikk viser han til en undersøkelse fra OECD, hvor det fremgår at den stats­finansielle netto­virkningen på organisasjonens medlemsstater de siste 50 årene, i gjennomsnitt er omtrent lik null.


Martin Wolf

Hvis man – stikk i strid med erfaringen – skulle oppleve at innvandrere utenfra Europa oppnår høy syssel­settings­grad, ville det likevel kreve enorm tilstrømning for å opprettholde en alders­struktur hvor det forblir omtrent like mange arbeidende pr. alders­pensjonist:

In 2014, there were 29 dependants aged 65 and over for every 100 people of working age. According to the UN, keeping this ratio below a third would require immigration of 154m between 1995 and 2050, with far more thereafter: immigrants age too, after all.

Hvem vil egentlig ha 154 millioner innvandrere til Europa? Når resultatet med større sannsynlighet blir økt snarere enn redusert forsørgelses­byrde? Innvandrere blir ikke bare gamle, i trygdemessig forstand ser de ut til å eldes tidligere også.

Befolkningsøkning er ikke uten videre gunstig, sier Wolf. I et land som Danmark ville det ikke føre til økt levestandard for innbyggerne, men snarere et stort investerings­behov.

Den viktigste innvendingen er likevel ikke økonomisk, men demokratisk:

Yet such cosmopolitanism is incompatible with the organisation of our politics into self-governing territorial jurisdictions. It is incompatible, too, with the right of citizens to decide who may share the benefits of living alongside them.

«Selvstyrte territorielle jurisdiksjoner» er det vi andre kaller demokratiske land.

Det har sine fordeler å tilhøre et demokratisk land, og hvis det virkelig er demokratisk, er det innbyggerne som, med full rett til å ivareta sine egne interesser, bestemmer hvem som skal få bo der – en beslutning de i vårt tilfelle forøvrig ikke lenger er herre over, fordi den er outsourcet til over­nasjonale organer gjennom deltagelse i inter­nasjonale avtaler, hvis omfang kan utvides uten noe demokratisk mandat.

Han skriver, uten å skrive det, egentlig at prisen for masse­innvandringen er tap av demokratiet

Innvandring har også å gjøre med kultur, fortsetter Wolf:

Over time, large-scale immigration will transform the cultures of recipient countries in complex ways.

Resultatet blir gjerne segregasjon og adskilte liv, avslutter artikkel­forfatteren – uten noen større felles lojalitet. Han kunne like gjerne ha skrevet identitet. Og kanskje er det denne siden ved masse­innvandringen, som mest av alt er en følelsessak, som svekker demokratiet kraftigst. For hvordan kan det finnes et folkestyre når personene som skal besørge det, ikke lenger føler seg som et folk?

Disse tingene ville ha vært en selvfølge i nasjonal­statenes barndom. I disse statenes befolkninger var det også en selvfølge for et under gjennomsnitts opplyst individ for førti år siden. Men den innsikten er blitt borte i den kollektive demensen som den politiske, demografiske og – kanskje fremfor alt – teknologiske utviklingen har avstedkommet.

Det som i går var elementær ABC, ikke minst fordi folk tilbrakte mer tid sammen og mindre tid på å «flyte fritt», er i dag dyp innsikt for noen få griseheldige medlemmer av privilegerte grupper, som andre må til noen av verdens beste aviser for å oppdage på egenhånd.

 

Financial Times

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten