Kommentar

Når man leser Annika Hamruds angrep på Julia Caesar er det én ting som slår en: Hun går etter personen. Det er ikke noe saklig oppgjør med hennes fremstilling. Det ville forutsatt en debatt om hvor Sverige er på vei, hvordan mediene ter seg og reagerer på hendelser, som f.eks IKEA-mordene.

Hamrud gjør ikke det. Kanskje fordi hun vet at mediene ville kommet dårlig ut?

I stedet gjør hun det personlig. Utad søker Expressen en anstendig begrunnelse for avsløringen:

– När vi fick bakgrunden att hon var en gammal journalist, en van debattör och en slipad person som är fullt medveten om vilken kraft det är hon utövar i sina texter, så tog vi beslutet att en sådan person bör kunna ställas till svars för det hon skrivit. Hon bör tåla att vara med i en öppen debatt, säger kulturredaktör Karin Olsson till Dagens Media.

Det lyder tilforlatelig. Nesten. Men Olsson går ikke inn på hvorfor noen anser det nødvendig å skrive under pseudonym i dagens Sverige.

Dagens Media stiller indirekte et spørsmål om det når journalisten spør om ikke Expressen risikerer at Caesar utsettes for trusler og hat:

– Vi måste göra en helhetsbedömning hur stort allmänintresset är att veta vem hon är och vilket inflytande hon har i den offentliga debatten. Det rimliga och rätta var att publicera hennes namn. Jag tror också att hon får ta emot mycket stöd från sina läsare, att döma av de mejl jag fått så finns det de som är beredda att stötta henne. Den rumsrena offentligheten ägnar sig inte åt den typen av hot och hat som svansen efter henne.

Det er en representant for den «rumsrena offentligheten»  som snakker og hun frikjenner seg selv.

Men dette kan leserne se ikke stemmer. Expressen og Aftonbladet mistenkeliggjør systematisk politiske motstandere og stempler dem som moralsk mindreverdige. I kulissene venter voldsvenstre.

«Den rumsrena offentligheten» synes ikke det gjør noe om demonstranter river ned Sverigedemokratenes godkjente plakater på Stockholms tunnelbane.

De har allerede innført et skille der noen er legitime og andre illegitime.

Det er den typen «ansvarlighet» Karin Olsson forvalter.

Hun sier i virkeligheten: – Vi har makten og vi vil bruke den.

Hvem truer?

Langt fra ansvarliggjøring, stiller Expressen Caesar i en gapestokk. Men i et samfunn der IS, ifølge Mona Sahlin, har beundrere helt ned i barnehaven, er ikke dette risikofritt. Det er heller ikke alliansen med Expo, Robert Aschberg, og Researchkollektivet som driver systematisk kartlegging av politiske motstandere og intimidering av dem.

DN, Expressen og Aftonbladet driver intimidering, ikke ansvarliggjøring.

Hvis man skal drive ansvarliggjøring må man selv vise at man tar ansvar, dvs gjør seg fortjent til tillit og troverdighet.

Tallene viser at svenskenes tillit til mediene er synkende.

Inn kommer personer som Caesar som forsøker å kompensere for den manglende tilliten.

Det er denne posisjonen Expressen forsvarer: Caesars skriverier eksponerer deres egen tilkortkommenhet.

Det er den egentlige årsaken.

Utpeking

I stedet for å ansvarliggjøre kan man tolke avsløringen som en utpeking av et mål: Caesar er et problem. Hun er en dårlig person, en dårlig person – det ligger implisitt – er en trussel mot samfunnsfreden.

Vi kjenner det samme referenget også fra norsk debatt: Hvis det bare ikke var for disse stygge menneskene: Fjordman, Document, HRS …..

I Sverige er motsetningene skarpere, men det er en gradsforskjell, ikke en vesensforskjell.

Expressen har med sin outing gått over en strek. De frir til «nye løsninger»: De trapper opp kampen. Tror Caesar virkelig at hun kan utfordre dem?

Kombinasjonen av avsløring og personliggjøringen peker ut Caesar som et problem. Hvem løser slike problem? I svensk kontekst er dette lek med ild.

Illegitimt

Hamrud påstår at Caesar mistenkeliggjør nye borgere og driver kampanje mot myndighetene. Er ikke det lov? Hun bruker ordet mistenkeliggjøring på samme «rumsrena» sätt som sin redaktør: Er det de ideologiserte journalistene på Expressen som skal bestemme hva som er mistenkeliggjøring?

Det er sakens kjerne. Journalistene har tiltatt seg en slik rett og går etter alle som bryter deres bud.

Det minner om islamistenes og muslimers forståelse av deres religionsfrihet: Det er de som skal bestemme hva som er riktig tolkning av Koranen. Hvis du sier noe de ikke liker er det blasfemi, og de har rett til å straffe.

Medier og politikere gir dem langt på vei rett til det ved å godkjenne og bruke ordet islamofobi over en lav sko.

Den svenske bruken av ordet høyreekstremisme og «hatsajter» viser samme skruppelløse omgang med politiske begreper.

Svensk establishment flørter med vold og det finnes en parallell mellom deres uryddige språkbruk og delegitimering av motstandere og islamistenes fremgangsmåte. Deres modus operandi ligner på hverandre.

Mimesis

Det finnes også andre paralleller.

Man diagnostiserer og sykeliggjør motstandere. Islamofobi er hentet fra patologien. På samme måte har Julia Caesar personlige hangups jfr. amalgam. Det er disse hangups som gjør at hun sår mistillit til muslimer og angriper svenske myndigheter. Hamrud og Orrenius blir leger, ikke journalister.

Svenske medier stoler ikke lenger på borgerne.

Hvis de gjorde det hadde de turt å vurdere Caesars fremstilling av det svenske samfunnet. Hvis det hadde vært så tendensiøst som de påstår, ville leserne ha snudd henne ryggen. Men Caesars tekster leses av stadig flere.

Kan det være noe i hennes beskrivelse som stemmer? Det spørsmålet tør ikke Hamrud og Expressen så mye som berøre.

Dermed bryter de elementære regler for demokratisk debatt.

Alle har krav på å få sine «åsikter» vurdert at face value. Så er det opp til leserne å velge og vrake i en prosess der forhåpentligvis sannheten vinner frem. I stedet underkjenner og forkaster Hamrud den demokratiske prøvingen av argumenter.

Taper

Svenske medier tar ikke sjansen på at borgerne har egen vurderingsevne. De går etter avsenderen. De gjør det personlig. De hevder at onde krefter løs.

I realiteten er det den demokratiske prosessen Expressen rammer.

Det vi ser i Sverige er noe som foregår i alle vestlige land. Angela Merkel reagerer på samme måte overfor tyskere som reagerer på at landet oversvømmes. Hun har ingen forståelse, kun fordømmelse.

Denne delegitimering og diagnostisering av politiske motstandere er et alvorlig anslag mot demokratiet fra de som besitter makt: Det kan ikke sterkt nok understrekes. De som sterkest snakker om hat er de som driver frem polarisering.

Ja, det er personer på høyre fløy som er antagonistiske og hatefulle, men det er det sannelig også på venstre og de har langt større makt og ressurser til disposisjon.

Ubalanse enten det er i fremstilling eller ressurser provoserer.

I stedet for å være imøtekommende, svarer mediene med uthengning.

De polariserer

Det er underlig å se parallellen mellom polariseringen i det virkelige Sverige gjennom rekordrask innvandring, og den polarisering svenske medier og svensk elite står for vis-a-vis eget folk.

Denne «bevegelsen» er «häpnadsväckande»: Man skulle tro mediene og politikerne ville vært opptatt av å la svenskene komme til orde, få si sin mening om det som skjer, så de også fikk følelsen av å bli hørt.

Men det er det motsatte som skjer: De som våger å opplate sin munn får beskjed om at de er hvite rasister.

Også på dette området er det en parallell mellom det offisielle Sverige og islamistene: Islamistene polariserer og legger ikke skjul på det. Det er oss mot dem.

Svensk establishment opererer med samme inndeling, basert på moral og fordømmelsen er like hard: Den kan ikke annet enn polarisere.

Når man vet hvordan islamister løser «motsetninger» får Expressen «ansvarliggjøring» et helt annet innhold.

Vi må lære oss å forstå at ord har fått helt nye betydninger. Glem de gamle begrepene og lag et nytt vokabular.

Si meg hvordan du bruker ordene og jeg skal si deg hvem du er.

Les også

Når medier blir pøbler -
Svenskesyken -
Expressen outer Julia Caesar -
Skjebnevalg -
Når volden kommer hjem -
Parallelle verdener -
Dag 6: Vår SOB -