Kommentar

Den svenske eliten har fått et alvorlig skudd for baugen. Velgerne har vist at de ikke lar seg avskrekke uansett hvor kraftige virkemidler eliten tar i bruk.

Det ryster eliten. Den første tvil sniker seg inn: Er kampanjen forfeilet? Virker den mot sin hensikt? Blant kommentatorene i Sveriges Radio var det tvil å spore. Kanskje Sverigedemokratene burde inviteres inn i varmen? Går det an å holde 13 prosent av velgerne utenfor når de sitter i vippeposisjon?

For at demokratiet skal fungere må alle ta signalene fra velgerne på alvor. Den svenske eliten gjør det motsatte: Den sa på forhånd at uansett resultat kom ikke de til å åpne døren. For å legge vekt bak ordene ble SD skandalisert på alle tenkelige måter.

Men kampanjen er litt for tydelig til at den overbeviser: To dager før valget slo Expressen opp at Jimmy Åkesson har spilt på nettkasino for en halv million kroner. Denne informasjonen kan de kun ha fått ved å ha hatt tilgang til hans kortbruk. Det er samme metoder som har ført danske Se & Hør inn i en straffeprosess.

Svenske medier tar ingen slike hensyn. Hensikten helliger midlene. Aftonbladet ber leserne vise at de tilhører de 87 prosent som ikke stemte på SD.

Morten Uhrskov Jensen sier valgmetodene

« leder tankerne hen på den gang, man ved håndsoprækning skulle markere, hvem man ønskede valgt, så ridefogeden kunne se, hvem der formasteligt tillod sig at stemme på de ”forkerte”.»

Uansett hvor moderat Jimmy Åkesson opptrer vil SD aldri bli kvitt mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen.

Men tror velgerne på bakvaskelsen? Resultatet viser at de ikke gjør det.

Når kommentatorer som Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv skifter side, er noe på gang. Ved EU-valget i våres var Wiedswang «safe». Han latterliggjorde de nye høyrepartiene med UKIP i spissen. Det var the stiff upper lip, en Cameron verdig. Men nå har pipen fått en annen lyd. Wiedswang skriver at anklagene mot SD er overdrevne og tatt ut av kontekst.

Medienes uthengning av netthets fra SD-kandidater gjelder «listefyll» til kommunevalget. Partiet forsøker å rense ut så godt de kan. Programmet kan vanskelig beskrives som rasistisk, og

«Riksdagsrepresentantene og sentrale tillitsmenn holder seg stort sett innenfor det anstendige», skriver Wiedswang.

Men gjør de syv andre partiene og mediene det?

Wiedswang besvarer indirekte spørsmålet når han avslutter med at valget var fritt, men ikke rettferdig.

Det er oppsiktsvekkende at en kommentator endrer holdning på denne måten. Det vitner om faneflukt. Til demokratiet. Wiedswang insisterer på å følge sin sunne fornuft, ikke diktat.

På den andre siden står Expressens Karin Olsson. For henne er den største oppgaven å stanse velgernes tilstrømming til SD, ikke hva valget er uttrykk for.

Ännu tyder inget på att Sverigedemokraterna kommer att få större politiskt inflytande än föregående mandatperiod. Hur tillströmningen av nya SD-väljare ska hejdas är däremot en ödesfråga, som ingen egentligen tycks veta svaret på. Vi ska fortsätta att vända Sverigedemokraterna ryggen och avslöja vad som finns bakom den nödtorftigt tillrättalagda fasaden. Men det kan för väljarna inte längre råda något tvivel kring vilket parti det är man har att göra med. Ändå rusar dess väljarsiffror.

 

Deler av svenske establishment er overspente, på grensen til det patologiske. Olsson kaller sin kommentar: Jernrörens triumf. Hun sikter til en episode for et par år siden der to SD-riksdagsmedlemmer dummet seg ut på åpen gate, tydelig beruset. De havnet i klammeri med en pike, og plukket opp noen jernrør. Seansen ble filmet. De involverte trakk seg. En av dem har emigrert til Ungarn. For Expressen var det jernrørene som triumferte ved valget.

Det ligger en affinitet til vold i denne sammenligningen som ikke faller ut til Expressens fordel. Avisen har samarbeidet med Researchkollektivet som er en del av voldsvenstre.

Si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er, gjelder også svenske medier og partier. Da Fredrik Reinfeldt kommenterte overfall på SD-representanter med at den som blir med på leken må finne seg i å smake steken, blåstemplet han politisk vold.

Anstendighet på svensk betyr noe annet i Danmark enn i Sverige. I Danmark blir de anstendige kritisert for å være hyklerske og dobbeltmoralske. I Sverige betyr det at man uten omkostninger kan bedrive hemningsløs politisk utstøting.

Svenske medier og politikere har lagt opp til en kampanje mot SD som inviterer til politisk vold. Det er en lek med ild.

Mona Sahlin hadde en interessant og avslørende kommentar valgnatten.

Spørsmålet var om man hadde forsømt å ta debatten om SD.

– Den har vi tatt for lenge siden, sa Sahlin. SD-ledelsen er ikke interessant. Derimot alle SDs velgere. De har mistet tilliten til systemet. De tror ikke på mediene, de tror ikke på politikerne. Denne tillitskløften er det virkelig problemet, sa hun.

– Vi aner ikke hva som foregår. Vi er ikke lenger en folkebevegelse. Vi spytter millioner i meningsundersøkelser for å få vite hva folk tenker, sa Sahlin.

Det var en knusende dom hun felte over systemet og bevegelsen hun selv har vært del av. Politikken er blitt en Potemkin-kulisse. En fasade. Den virkelige politikken foregår «der ute», og det er SD som fanger den opp. Stort tydeligere kunne ikke Shalin innrømmet de mektiges maktesløshet.