Kommentar

Vi har fått en offisiell fortelling om 22/7 der man ikke skal skrape for mye i overflaten for å få øye på motsetninger. Dagbladets Marie Simonsen skraper, og hun konstaterer det document tematiserte på fireårsdagen: 22/7 er blitt en komplisert historie med mange tråder.

Men det er noe helt annet Simonsen konstaterer under en overflatisk konsensus: Hun mener det er de politisk korrekte som har tapt og at det er disse som ikke lenger tør å oppløfte munnen. En slik reaksjon på tilløp til nyansering er nedslående og man må hele tiden gripe seg i å undre: Hvordan er det mulig? Simonsen skriver ikke leserbrev. Hun.er en veteran-kommentator og taler på vegne av Dagbladets kulturradikale linje. Flere av 68’er-generasjonen synes å dele denne bitterheten. De synes å ha kommet til veis ende.

Ideene som foret en massemorder, er overraskende lite kontroversielle i sosiale medier og kommentarfelt så lenge man tar avstand fra vold. Det brutale hatet mot innvandring, Ap og feminisme er ofte like direkte uttalt som i hans manifest. Håpet om at folk etter 22. juli skulle ta til motmæle, er forstummet i frykten for å bli stemplet som politisk korrekt, selv om det snart er ensbetydende med nevnte posisjoner.

Har vi allerede glemt?

Simonsen mener på ramme alvor at det er Breiviks ideer som vinner frem, minus volden, og at «håpet om at folk skulle ta til momæle er forstummet». De er grepet av «frykten for å bli stemplet som politisk korrekt». Selv stilt overfor meninger som er «Ideene som foret en massemorder».

Er dette skrevet i affekt? Skal man ta disse synspunktene bokstavelig? Mener Simonsen virkelig at det er «ideene som foret en massemorder» som nå er «overraskende lite kontroversielle»? Hun nevner tre eksempler: innvandring, Ap og feminisme. Det går an å finne eksempler som illustrerer Simonsens påstander. Men da må hun være selektiv. Hun må utelate en stor del av den opplyste debatten som foregår om innvandring og sosialdemokratiets fremtid. Man trenger ikke gå lenger enn til Danmark for å finne langt mer nyanserte stemmer.

Men de finner ikke veien til norske medier, hvorfor mange skrur av bokstavelig talt, eller de skummer i kommentarfeltene. Men det er det ikke så mye rom til lenger, folk er blitt redde, for sine karrierer, for sosialt omdømme, for å bli hengt ut.

Men Simonsener mener på ramme alvor at det er de politisk korrekte som er grepet av frykt. Hvis man har et slikt verdenssyn – som er deprimerende for å si det mildt – må det være mye man må være på vakt mot.

I den offisielle versjonen snakker man også om «holdninger og handlinger», men det er blitt mer som et «going through the motions». Hvis man virkelig mente hva man sa om de høyreekstreme og radikalisering burde man la det prege debatten i en helt annen grad. Det beveger seg hele tiden på et generelt nivå.

Det Simonsens dystopi heller minner om er aftenlandsstemninger, en følelse av at ting er i oppløsning og at det ikke nytter.

Hennes kollega, John Olav Egeland, ga uttrykk for den samme fatalisme da han skrev om ytringsfrihet og frikjennelsen av Ubaydullah Hussain i Den truende friheten. En frikjennelse var hva vi måtte tåle hvis vi mente noe med ytringsfrihet. Den er ikke bare for meninger vi liker. Vi må tåle å høre at en norsk muslim hyller morderne som drepte Statoil-ansatte i In Amenas.

Ytringsfriheten skal tilpasses norsk konformitet, dvs. det store fellesskapet som deler verdier og setter grenser. Det er liten forståelse for at ytringsfriheten er viktigst for minoriteter som ikke har søkt tilflukt i fellesskapets varme. Noen av dem utnytter ytringsfriheten grovt, f.eks. ytterliggående islamister som forakter «vestlige» menneskerettigheter, men likevel gjemmer seg bak dem. Samtidig er det slik at vi ikke kan frata ekstremister ytringsfrihet uten at det rammer denne frihetens grunnmur. Det er ytringsfrihetens pris. Og den er verdt det. Knebling har langt større kostnader.

Her likestiller Egeland Charlie Hebdo og jihadister som vil hogge hodet av dem. Det er toppen av relativisme, og den tipper over i en form for selvpålagt handlingslammelse, som minner om en dødsdrift.

Hvis vi er sanne demokrater er vi forpliktet til å forsvare retten til at noen blant oss vil ødelegge demokratiet.

Hvis du er uenig og ønsker å innskrenke deres ytringsfrihet er du en høyreekstrem.

Det er Simonsen/Egelands implisitte premisser.

Det kan vi selvsagt ikke tillate. Vi kan ikke tillate at pressens egne medarbeidere ikke gjør forskjell på de som vil forsvare demokratiet og de som vil ødelegge det.

Egeland og Simonsen representerer den dobbeltholdning som er ved å fylle mange mennesker med lede og desillusjonering.

Egeland og mange med ham er svært opptatt av å forsvare ytringsfriheten til jihadister som åpent tilkjennegir at de ligger i krig med Vesten og hyller blodige angrep, også på sivile.

Simonsen er opptatt av å brennmerke høyresiden. Her finnes ingen stor bekymring for deres ytringsfrihet.

Omsorgen gjelder jihadister og islamister.

I stedet mener Simonsen at det er Breiviks ideer som vinner frem og skremmer folk til taushet.

Dette er en så skrudd virkelighetsoppfatning at man kvier seg for å referere den. Men man finner ekko av den i mange kommentarer og mange yngre journalister betrakter Egeland og Simonsen som nestorer.

Man må vri på retorikken fra fire år tilbake: Fire år etter er deler av norsk presse i ferd med å bli et ekkokammer.

Det finnes ikke rasjonalitet i standpunktene. De er fylt av stemninger, av irrasjonalitet. Både Simonsen og Egeland reflekterer hver på sin måte at man ikke kan gjøre noe med en utvikling som går helt galt. Egeland konstater at vi må forsvare de som vil ødelegge oss. Det blir demokratiets adelsmerke. Simonsen mener slaget er ved å bli tapt overfor «ideene som foret Breivik».

Det lyder som et samfunn som går svanger med vold. Det er skrullete, men samtidig ubehagelig.

 

 

Les også

Hva skjer med demokratiet? -
Viktig dom -
Den indre balanse -
Fascismetyranniet? -
Utdatert hersketeknikk -

Les også