Innenriks

I en rapport fra Europarådets menneskerettighetskommissær Nils Muižnieks får Norge kritikk for å svikte rombarnas rett til skolegang, dette melder ABC Nyheter.

Ifølge kommissæren bryter Osloskolen menneskerettighetene fordi den ikke skaffer ungene god nok undervisning når de er ute på farta.

Flesteparten av rombarna har tilhørighet til Oslo kommune, som opplever svært stort fravær blant dem.

Rombarn hadde fravær en tredel av skoletida, viser statistikken, trolig som følge av at familiene drar på reise.

Nå slår Europarådets kommissær Nils Muižnieks fast overfor ABC Nyheter at sigøynerbarn har rett til så mye fravær reisekulturen deres krever, men at da plikter den offentlige skolen å sørge for at rombarna får undervisning hvor de enn måtte befinne seg, og Nils Muižnieks sier:

«Rombarn har rett til utdanning, og utdanning må skaffes til dem. Som en nasjonal minoritet har romfolk også retten til å praktisere sin kultur. Og reising er del av den kulturen for mange romfolk.»

Var det virkelig rettigheter som disse, initiativtakerne til Menneskerettighetserklæringen tenkte på, da de i lys av Andre Verdenskrig ønsket å etablere konvensjoner som kunne forhindre en gjentakelse av krigens redsler? Men mest betenkelig er det at EMD, som har som uttalt mål at konvensjonen skal tolkes dynamisk og endres i tråd med samfunnsendringene, stadig utvider sitt mandat, noe som har medført at konvensjonen i mange tilfeller har fått et større anvendelsesområde enn konvensjonens ordlyd isolert sett skulle tilsi. På denne bakgrunnen er det legitimt å stille spørsmål ved om Europas stater er i ferd med å bli skinndemokratier, reelt styrt av et oligarki i Strasbourg. For når Den europeiske menneskerettsdomstol er høyeste instans for innbyggerne i de land domstolen dekker, og begrepet menneskerettigheter skal omfatte stadig større områder av samfunnslivet, blir handlingsrommet for våre valgte politikere stadig mindre.