C.S. Lewis er for mange kristne en av de store forsvarere av kristen tro. Han var aldri redd for å debattere innvendingene mot kristendommen, samtidig som han ikke avvek fra å kritisere alternativene. Men han skrev også bøker for barn, og Narnia-serien i syv bind er legendarisk. Tre av disse bøkene har blitt filmatisert, men det store spørsmålet er om den siste boken, Den siste striden, noen gang vil komme på filmlerretet, for den har fått en usedvanlig ny aktualitet. C.S. Lewis skrev aldri bare for barn, hans barnebøker har alltid også et budskap til voksne, og fremtidsvisjonen, Den siste striden, der Narnias undergang er temaet, er ikke noe unntak. Det er vanskelig å komme utenom at C. S. Lewis med denne boka ønsket å si hva som kunne true vår egen sivilisasjon, og selv om han skrev den på 1950-tallet, er utfordringene han tar opp langt mer aktuelle i dag enn den gang. Den minner på sin måte om George Orwells Animal Farm, men har fått langt mindre oppmerksomhet. Det skyldes nok både at boka er den siste i en serie som i første rekke henvender seg til barn, men og at temaet ikke har vært aktuelt før i vår egen tid. For øvrig er det mange passasjer i boka som best egner som for voksne, som krever tolkning for forklaring, men det styrker bare inntrykket av at her ønsker C. S. Lewis å si noe mer.

Det skal ikke mye fantasi til for å se at C. S. Lewis i Den siste striden ser for seg kampen mellom den kristne og den muslimske verden. Dette kommer selvfølgelig aldri eksplisitt til uttrykk, men det er da heller ikke nødvendig, tegnene er mange nok. Selv sitter jeg igjen med en følelse av at C. S. Lewis her kommer med et budskap som, selv i hans egen tid, var så betent at han måtte skrive det som en legende.

I bokserien Legenden om Narnia presenterer C. S. Lewis et land i en annen virkelighet enn vår, og C. S. Lewis bruker denne verdenen til å forklare kampen mellom Jesus Kristus (løven Aslan) og hans motstandere. Landet Narnia er Aslans rike, men har fra tid til annen hatt behov for hjelp fra menneskenes verden i kampen mot sine motstandere. Til slutt klarer imidlertid ikke landet å stå i mot, og det er fra fiendene i sør det avgjørende angrepet kommer.

ANNONSE

Narnia ligger nord i sin verden, innbyggerne er lyse i huden og løven Aslan er deres Gud. Han elsker sitt folk, og i den andre boka, Løven, Heksa og klesskapet, blir parallellen til Jesus Kristus tydelig. Her ofrer Aslan sitt liv for Narnias innbyggere, men overvinner døden ettersom han var et frivillig og uskyldig offer for en som hadde begått et forræderi.

Sør for Narnia ligger det mektige og grusomme landet Calormen. Innbyggerne er mørke, mennene bærer skjegg, deres våpen er krumsabler, jenter tvangs-giftes til eldre menn, slaveri er en del av deres orden og myntenheten er halvmånen.  Tash er deres Gud, og frykten er hans våpen. Calormen har til stadighet prøvd å underlegge seg Narnia, uten å klare det, men når vi har kommet til boka Den siste striden, har det for en tid vært fred mellom partene.

Det hele starter med at noen (en ape og et esel) har kommet på at de vil lage en kopi av løven Aslan, slik at de kan få mer av de godene de ikke får under Aslan. Apen Listig lurer eselet Virre til å gå inn i rollen som Aslan (de finner et løveskinn de kan bruke til å forkle eselet med) og apen opptrer nå som en budbringer for den falske Aslan.

Narnias konge får etter hvert vite at noe er i ferd med skje i hans rike, skog blir hogget ned av menn fra Calormen, og det skal være Aslan selv som har befalt det. Men kongen blir fylt av raseri og griper til våpen da han ser hvordan arbeiderne fra Calormen behandler Narnias innbyggere. Det ender med at han lar seg bli tatt til fange, og det er som om Lewis har sett inn i vår egen tid, for nå blir kongen vitne til dagsaktuell synkretisme.

Det viser seg at innbyggerne i Narnia ønsker å høre Aslan selv snakke, de tror ikke at han kan stå bak de ordrene apen Listig kommer med, og følgende dialog finner sted:

«Unnskyld,» sa lammet, «men jeg forstår ikke. Hva har vi å gjøre med menneskene fra Calormen? Vi tilhører Aslan. De tilhører Tash. De har en gud som heter Tash. De sier han har fire armer og hodet til en gribb. De dreper mennesker på alteret hans. Jeg tror ikke det fins en skikkelse som Tash. Men hvis det gjør det, hvordan kunne Aslan være en venn med ham?»

Alle dyrene la hodet på skakke, og alle de skinnende øynene lynte mot apen. De visste at det var det beste spørsmålet noen var kommet med til nå.

Apen spratt opp og spyttet på lammet.

«Spedbarn!» freste han. «Tåpelige lille breker! Gå hjem til moren din og drikk melk. Hva forstår du av slike ting? Men dere andre, hør nå på meg. Tash er bare et annet navn for Aslan. Den gamle tanken om at vi har rett og menneskene i Calormen tar feil, er fullstendig tåpelig. Vi vet bedre nå. I Calormen bruker de andre ord, men vi mener det samme. Tash og Aslan er bare to forskjellige navn for dere vet Hvem. Det er grunnen til at det aldri kan bli noen krangel mellom dem. Få det inn i hodene deres, tåpelige dyr. Tash er Aslan, Aslan er Tash.»

Den felles guden får nå et nytt navn: Tashlan, de ulike religionene er forenet og tanken går til alle våre dialoggudstjenester.

Etter dette klarer kongen å komme seg fri fra fangenskapet, og med hjelp fra mennesker i vår egen verden, starter han kampen mot den falske Aslan og inntrengerne fra Calormen, men de oppdager snart det uunngåelige: Opptrinnet med den falske Aslan har ført til at folk ikke lenger vil høre om den ekte Aslan, de har, som dvergene i historien sier:

«Vi har blitt lurt en gang, og nå venter du at vi skal bli lurt igjen i neste øyeblikk. Vi har ikke bruk for flere historier om Aslan, har du forstått? Vi klarer oss selv nå. Ingen Aslan lenger, ingen flere konger, ingen flere tåpelige historier om andre verdener. Dvergene er for dvergene.»

Kongen klarer derfor ikke å samle særlig med styrker for å ta opp kampen, og snart går det opp for dem at Narnia blir invadert fra Calormen, kampen blir hard og nådeløs. Kongen og hans krigere forstår at de ikke kan stå i mot fienden, Narnia er tapt og går under.

Og senere, da Narnia var falt og dvergenes verden var gått under ville dvergene stadig bare snakke om seg selv og sitt. Selv i møte med Aslan var de avvisende, de ville ikke la seg bli hjulpet inn i hans rike. «De har valgt viten istedenfor tro. Fengselet befinner seg bare i deres egne tanker, likevel sitter de der i fengselet: og er så redde for å bli lurt at de ikke kan hentes ut,» sa Aslan til deres egenrådighet. Han kunne ikke hjelpe dem som ikke ville bli hjulpet.

Det store spørsmålet for kongen av Narnia var hvordan Calormen klarte å gjennomføre erobringen av Narnia kun med angrep utenfra. Da viste det seg at Calormen hadde planlagt angrepet lang tid i forveien og sendt sine krigere inn «i landet forkledd som kjøpmenn og virke gjennom løgner og knep.»  Likhetene til vår egen tid blir tydelige, som dagens Vesten, mistet Narnia troen på det som hadde vært samfunnets fundament, man mistet evnen til å forstå hva man hadde trodd på, hvem Aslan egentlig var og hva han ville, som den svenske erkebiskopen klarte man ikke å se forskjell på Jesus Kristus og Profeten. Det gjorde at samfunnet ble svekket, noe som åpnet opp for angrep utenfra, man klarte ikke å skjelne mellom venner og fiender. Gamle fiender ble naturlige omgangsvenner, tanken på at noen faktisk ønsker å erobre og underlegge seg landet ble fremmed, for de var jo egentlig som oss.

Noe sier meg at det er tvilsomt om Den siste striden noen gang kommer på filmlerretet slik C. S. Lewis fortalte historien. Men høytlesing for barn, gir som dere sikkert forstår, et godt utgangspunkt for samtaler om det som skjer rundt oss.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629