En gang i tiden var Narvesen en kulturinstitusjon. Nå er det kun bunnlinjen som teller. Det som skal vises, men nødvendigvis ikke kaster noe av seg i kroner og øre, må leverandøren betale for. Det sier seg selv at det gidder ikke store land for hvem Norge er en liten fluelort på kartet.

Sagt med andre ord: Det betyr lite for Le Figaro å vise ansikt i Oslo, de gidder ihvertfall ikke betale for det. Men det synes Interpress og Reitan-gruppen de burde. Dermed blir det nesten ikke utenlandske aviser i hyllene.

Stille og rolig har utenlandske aviser forsvunnet. Nå når sommersongen ifølge kalenderen er her, kommer spørsmålene fra turistene. Tyskere tar som en selvfølge at de får Bildzeitung i Norges hovedstad. Men det gjør de ikke. Ikke noen annen tysk dagsavis heller. Ikke Süddeutsche Zeitung, ikke Frankfurter Allgemeine, ikke Die Welt.

ANNONSE

Kun Die Zeit som er en ukeavis og Spiegel, som er et nyhetsmagasin, også det ukentlig.

Tyskere som kommer til Norge forventer å finne tysk dagspresse. Hva slags land er dette?

Jo det er et land hvor Reitan-gruppen nesten har monopol på kiosker og aviser/blader/tidsskrift. Reitan vil ikke betale for å fly tyske dagsaviser til Oslo og sende dem i retur. Det må avisene selv gjøre. Men salget er ikke overvettes. Avisene går med tap. Derfor innstiller de.

Resultatet er at Norges hovedstad ikke kan by sine turister utenlandske aviser, bortsett fra de største engelskspråklige.

I all stillhet er alle svenske aviser faset ut, alle finske, nederlandske, franske, italienske.

Hvem husker ikke headingen til Helsingen Sanomaat, for ikke å snakke om Dagens Nyheter, Aftonbladet, Expressen, Svenska Dagbladet. De er alle borte. Bare de danske er igjen. Jyllands-Posten, Politiken, Berlingske og Ekstrabladet. Pluss ukeavisen Weekendavisen da, som det selges riktig mange av. Men ikke Information. Det er ikke lenge siden den forsvant, men nå er også den borte.

Hvorfor det selges danske, men ikke svenske er en gåte. Kanskje dansker er flinkere til å kjøpe egne aviser?

Franskmenn forventer å finne Le Monde eller Le Figaro. Vi husker La Repubblicas heading. Alle disse avisene ga oss en følelse av å tilhøre Europa.

Nå er de borte.

Føler ikke Reitan den minste kulturelle forpliktelse?

Det var stiftelsen Fritt Ord som i sin tid solgte den store kontrollerende aksjeposten i Bertrand Narvesen. Francis Sejersted var styreformann og jeg husker jeg spurt ham om han ikke var redd for ytringsfriheten når en kommersiell aktør fikk kontroll med den viktigste kanalen ut til publikum. Han forsto ikke spørsmålet.

I dag kan vi se at det var høyst berettiget.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629