Innenriks

I den nyeste episoden i såpeoperaen om bosetting av asylanter, uttaler Senterpartiets integreringspolitiske talsperson Heidi Greni til Vårt Land at hun er svært skeptisk til Arbeiderpartiets forslag om at disse selv skal få velge hvor (utenfor Oslo) de (formelt?) vil bo.

Hun mener – sannsynligvis på partiets vegne, selv om saken ikke er behandlet ennå – at kommunene må ha reservasjonsrett. Siden Høyre, FrP og Sp har flertall i Stortinget, kan det dermed hende at forslaget fra Ap ikke vinner frem.

Uansett hva man skulle mene om dette spørsmålet, er det noe ved selve omtalen av problemstillingen som fortjener å bemerkes.

Rent bortsett fra at ordet «flyktninger» benyttes ukritisk, som om det ikke fantes personer i trygghet – gjerne langt fra konfliktområdene – som utnyttet gjestfriheten opportunistisk ved plutselig å skaffe seg en flyktningehistorie, har det politiske vokabularet nå gitt et misvisende innhold til begrepet «selvbosetting».

I helgen meldte NRK at det gikk mot stortingsforslag for å åpne opp for varianter av selvbosetting, slik man har i Sverige.

Venstre og KrF har en åpning for forsøk med dette inn i avtaler med de blåblå. Og i helgen åpnet også Ap for selvbosetting utenfor Oslo – til Høyres protest.

Den som ikke vet bedre, kan få inntrykk av at en asylant som har fått opphold i Norge, ikke står fritt til å bosette seg der han eller hun måtte ønske. Slik er det ikke. En person med lovlig opphold kan bosette seg for egen maskin hvor som helst i landet.

Det vedkommende ikke fritt kan bestemme, er hvilken kommune som skal motta integreringstilskuddet fra staten som følger asylanter, hvor man også får rett til sosiale tjenester. Dette er ikke til hinder for at en selvhjulpen person kan finne jobb og bolig på egenhånd, men det tas altså for gitt at enhver som har fått opphold, skal gjøres til en klient.

Uttrykket «selvbosetting» som benyttet over, viser altså til den tenkte situasjonen at asylanten selv velger i hvilken kommune han eller hun skal bo med et statlig integreringstilskudd som kommunen i praksis for det meste bruker til å betale for boligen – i et ofte forgjeves håp om at den selv skal slippe å ta over regningen når pengekranen fra staten stenges.

For å si det litt mer brutalt, innebærer forslaget fra Ap at asylanten selv velger hvor i Norge han eller hun vil bo for nordmennenes regning.

Men slik uttrykket «selvbosetting» benyttes, sies det aldri et ord om regningen, om hvem som betaler for hva – som om penger enten er uten betydning, dvs. uten moralsk eller politisk relevans, eller som om de bare kom strømmende fra en uuttømmelig kilde.