Også krigen forsøkes nå gjort til en bekreftelse av det nye Norge. Det holder ikke helt. Heller ikke da var vi samlet, viste det seg. Nå enda mindre.

Vi kretser som møllen rundt lyset og dras mot de dramatiske årene – da Norge ble trukket inn i storkrigen, – 9. april var den ennå ikke det, men 8. mai visste vi hva det var.

Noe ble ødelagt i Europa pga de to store totalitære ideologiene. Verst med nazismen, fordi den vokste frem i en kulturnasjon, Beethoven og Bachs land.

Noe skjedde med Europas selvbilde og selvtillit, som tiår med velstand ikke kan kompensere eller kamuflere.

Noe av denne svakheten viser seg i et Europa som igjen er i «decline», ikke bare økonomisk, men også politisk og spirituelt. Det er et kontinent som ikke lenger vet hva det tror på, eller hva det representerer.

Nazismen døde og kommer ikke igjen, til tross for alle besvergelser om at den gjenoppstår. Kommunismen og sosialismen derimot overlevde og har påvirket oss til denne dag. Idemessig har de bidratt til den merkelige legering som kalles politisk korrekthet, som er et annet ord for idiosynkrasier og selvmotsigelser. Politisk korrekthet er en konstruksjon som vil kollapse under sin egen vekt, og det vil skje i vår tid.

ANNONSE

Hva kommer i stedet? Det er det store spørsmål.

Vi har allerede drevet inn i et farvann som er uoversiktlig, uforutsigbart, hvor aktørene klynger seg til gamle løsninger, og later som om det er business as usual. Det er det ikke.

Europa det gamle kontinent står foran røff sjø. Hvis det ikke får lagt bunnplanken riktig kan det igjen oppstå politiske bevegelser av det ubehagelige slaget. De udemokratiske holdningene befinner seg ikke bare på én side, etter den gamle høyre-venstre-aksen. Det er oppstått nye akser og noe av problemet er at de nye motsetningene ikke blir artikulert på en rasjonell måte. I stedet ser vi tendenser til rødbrunt grums. Antisemittisme er et slikt grums, og det finnes både på venstresiden og blant nye landsmenn. Ingen av dem liker å snakke om det og fortsetter å late som om anerkjennelse av Palestina bare handler om rettferdighet. Nei, det gjør ikke det. Det handler også om noe mer, men hva skjer med et politisk ordskifte er mediene er mer opptatt av å beskytte den gode og riktige fortellingen?

Da oppstår understrømmer, av både sunt og usunt slag. Man skal være våken for ikke å bli sugd med av lumske virvler.

Hvor går de virkelige skillelinjene? Hva betyr standpunkt, er de hva de utgir seg for og påberoper seg? Det mangler ikke på gode ord, men mangel på overensstemmelse mellom liv og lære gjør at skepsisen vokser.

Det oppstår grobunn for nye tanker, andre aktører.

Populisme kan svinge seg opp på ekte problemer, ekte kriser, hvis ledelsen er smart nok. Nazistene var ikke bare bierstubebøller. Det er heller ikke IS. Det ligger en slags intelligens bak volden.

De som mest minner om nazister i dagens Europa er islamistene. Det at eliten ikke tør innrømme dette, gir dem stort manøvreringsrom. Eliten signaliserer svakhet. Slik var det også i tredveårene.

Denne svakheten er farlig, for den egger og inviterer til ny ekspansjon, nye krav, nye angrep.

Konkurrenter

Hvis ikke de politiske lederne og samfunnstoppene greier å markere grenser og kommunisere autoritet, vil det dukke opp konkurrenter.

Det er grunn til å frykte at et rotløst Europa vil kunne bevege seg i mer autoritær retning. Ting kan skje veldig fort. I Ungarn har man foreslått gjeninnføring av dødsstraff. Den nye loven om rett til innsamling av metadata som den franske nasjonalforsamlingen nylig vedtok, er et varsel om hva som kommer. Staten bruker de midler den har til kontroll. Kontrollen vil utløse mottiltak fra de som rammes. Kontrollen signaliserer hvem som er farlige. De tar budskapet.

Samfunnsklimaet vil bli annerledes. Det er annerledes.

Stedfortreder

Europa har lenge befunnet seg på en kurs hvor man nekter å forholde seg til resultatene av den førte politikken. Er det derfor liberale og venstreorienterte snakker så høyt om andres problemer, og at vi må ta vår del av ansvaret? Europa har allerede mer enn nok problemer.

Per Edgard Kokkvold demonsterte torsdag hvordan to bevisstheter løper parallelt: Han har en lysende dobbeltkronikk i Aftenposten om debatten i Underhuset etter det mislykkede felttoget i Norge, som førte til at Chamberlain måtte gå. Avslutningen er Churchills: – Vi må seire, ellers dør vi.

Så farlig var fienden. Det har Kokkvold forstått. Likevel kunne han i en kommentar til britiske avisers valgkampdekning si at 80 prosent støtter de konservative, og at man går fra å fremstille Ed Miliband som en tafatt person til en farlig. – Vi snakker om lederen for et moderat sosialdemokratisk parti, fikk han skutt inn.

Moderat?

Men hvor moderat er en Labour-leder som foreslår, eller rettere: lover en muslimsk avis at hvis Labour vinner valget vil de gjøre islamofobi straffbart. Det kalles stemmefiske, men med ytringsfriheten som betalingsmiddel. Det er ingen bagatell, og Miliband måtte vite hva han lovet. Det sender noen frysninger nedover ryggraden på flere. Hvis en sosialistisk leder kan love noe slikt i en valgkamp, hvor langt er de da villig til å gå? Hva slags signal er dette til befolkningsgruppene og forholdet dem imellom?

Ayaan Hirsi Ali har anbefalt britene å stemme på Cameron. Hun mener han har vist at han forstår hva det handler om. Virkelig? Hvordan kan vi tro på politikere som for hver terrorangrep sier at islam betyr fred? Han kunne like gjerne sagt til borgerne: Shut up!

Det samme sentiment gjenfinner vi i Norge, Danmark og Sverige, enten statsministeren er blå eller rød: Ubestemmelig, wishy-washy. Chamberlain-typer. No Churchill in sight.

Det er spørsmålet: Har vi noen ledere verdt navnet?

Antagon – fiende

Mangel på debatt som samsvarer med hva som skjer på grunnplanet preger de fleste europeiske land.

I dette interregnum kan nye politiske bevegelser ta form, og vi bør ha nazismens gåte i kulturlandet Tyskland foran oss: Vi har ingen garanti for noe som helst. Så mange nye ukjente faktorer har dukket opp i våre samfunn at det er vanskelig å vite hva som foregår. Hvis man ikke en gang vil anerkjenne dem leker man blindebukk, eller mer ekstremt: russisk rulett.

To trekk kan skimtes: En stat som mangler demokratisk forankring tyr til ad hoc-løsninger som innebærer kontroll og mistenksomhet.

Nedenfra er det en annen historie. Elitens avkristning kan få katastrofale følger. Et avkristnet Europa som føler seg truet kan komme til å treffe forkjærte valg: Desperate mennesker gjør desperate ting. Noen vil forsøke å gi det en ideologisk overbygning.

Det er lett å tenke fiende når noen har erklært din samfunnsform krig.

Et humant samfunn opptrer klokt. Tenker helhet og lar seg ikke provosere. Det vet å sette grenser. Det er mangel på disse grensene som er det mest bekymringsfulle i dagens situasjon. Noen – de mest høylytte – synes det er mest viktig å utradere alle grenser: migrasjonsmessig, sikkerhetsmessig, samfunnsmessig, selv seksuelt. Det skal ikke være noen grenser. Hverken ytre eller indre.

Dette er tidens store feilgrep, som vil gi en rekyl. Vi er  under oppbyggingen av den nå.

Demokratier er sene til å reagere. De lukker øynene og håper det går over.

I tredveårene ventet europeiske ledere så lenge at det ble et så forferdelig oppgjør at Europa nesten ikke overlevde.

De riktige ordene

Vi er inne i samme farlige utviklingen, hvor vi later som om ting er annerledes enn de er. Folk vet det, de ser det. I en slik situasjon blir ytringsfrihet og sannferdighet noe av det viktigste. At samfunnet passivt ser på at de som benytter den blir truet og drept på offentlige møteplasser, er mer alvorlig enn vi liker å tenke på. Det holder ikke å styrke vaktholdet. Det er bare midlertidige løsninger.

Men vi rygger tilbake for å diskutere de grunnleggende problemene og utsetter nok en gang.

Godhet er noe langt dypere enn de lettvinte løsningene vi får presentert. Noen ganger må man spørre: Hvor bærer dette hen?

Norge er en liten nasjon, men med ressurser som gjør det mulig å late som om man er større. Fem millioner er en liten fluelort på kartet. I en brutal verden – who cares? Det er ikke slik Hadia Tajik sa at norsk kultur er noe som stadig er under forandring og derfor ikke lar seg definere. Den som er norsk vet godt hva det vil si å være norsk. Han/hun kjenner det igjen når de ser det.

Det handler 8. mai om : Frihet i Europa, frihet på norsk. Hva betyr det i dag? Hvordan forsvarer vi friheten og hva bruker vi den til?

 

 

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629