Sakset/Fra hofta

Islam kan ikke forstås uten å begripe den politiske kjernen. I motsetning til de kristne, som i tre århundrer måtte leve i mindretall, hadde islam politisk medvind allerede få år etter grunnleggelsen, og opprettet en stat allerede i profetens levetid. Muhammed førte kriger både for å utvide og befeste makten, og han lovet muslimene verdensherredømme. Disse krigene og anstrengelsene med sikte på å islamisere verden, blir av mange muslimer i dag forstått som et oppdrag fra Gud, som må utføres også 1400 år etter profetens død.

Man ser til stadighet at noen muslimer relativiserer jihad- viruset. Man snakker om den «lille jihad», og mener med det væpnet kamp mot islams fiender, eller den «store jihad», altså «å anstrenge seg for å gå Guds vei». Man skal ikke la seg lure av dette.

Etter den 11. september 2001 skrev sjeik Yussuf al- Qaradawi en murstein på 1400 sider med tittelen «Å forstå jihad». Her forklarer han når jihad er en nødvendighet, hvem som kan ta til orde for jihad og under hvilke omstendigheter. Etter angrepet offentliggjorde mange arabiske intellektuelle apologetiske tekster, hvor de betegnet islam som en fredens religion som avviser enhver form for vold. Det var knapt noen som våget å si offentlig at dette viruset er meget gammelt, like gammelt som islam selv. Jihad slik profeten forstod og praktiserte den, er det egentlige problemet. Koranens inndeling av verden i troende og vantro er problemet. Profetens og Koranens uangripelighet er problemet. Utdanningssystemet som ikke kan rive seg løs fra profeten eller Koranen, er problemet. Jihad som et mål i seg selv er problemet. For kampen vil først opphøre ved verdens ende.

Utdrag fra boken Den islamske fascismen, som snart utkommer på Document forlag.