Kommentar

Selvkritikk kommer ikke alltid fra hjertet. Det hender det er motsatt: En manøver for å kunne fortsette i samme spor. Når Aftenposten på lederplass er enig i kritikken av Fredrik Skavlans intervju med Jimmy Åkesson kan grunnen være at Skavlan gjorde frontene litt for tydelige, i den kampen som også Aftenposten og resten av norsk presse hver dag fører mot uønskede meninger/personer.

Kringkastingsrådet skal torsdag behandle «saken». Rådet har aldri fått flere klager: 3.600.

Den nye lederen, Per Edgar Kokkvold er en av de få i norsk presse som tør å vise uavhengighet. Da klagestormen tok av var pressen raskt ute med at det var en organisert kampanje: – Det ville vært toppen av arroganse å se bort fra disse klagene fordi man ikke liker dem.

Aftenpostens leder forsøker å gjøre intervjuet til at Skavlan tro feil:

Sendingen viste at selv en så dreven intervjuer som Fredrik Skavlan kan trå feil.

Hvis man med feil mener at han blottla sine holdninger, så er det riktig. Men kanskje det var bra at Skavlan gjorde det, for Skavlan fikk frem hvor innett motviljen er mot alt som kommer fra høyresiden og nedenfra. Skavlan visste at Åkesson hadde vært syk, de snakket om hans psykiske problemer. Det var ingen hindring. Så begynte rettergangen: Dette var planlagt på forhånd. Det var ikke noe som skjedde spontant.

Det er riktigere å si at Skavlan forregnet seg. Han forstår ikke hvor stor frustrasjonen er ute blant folk over det politisk korrekte. Han opererer fra London og lever i en boble. Slik mange på hans nivå gjør. De tror mediene fortsatt speiler verden.

 Meningspoliti

De anstendige håndhever ikke bare høye idealer og riktige meninger. De forfølger også de som våger å tråkke over de sirklene de selv har tegnet opp. Denne straffejustisen er det som gjør at offentligheten etterhvert er blitt gjennomsyret av frykt.

Når noen tråkker over skal det statueres eksempler, særlig hvis man har en posisjon å forsvare. Det har jurist Tom Ottar Dybing. Han er verge for 34 personer i Bergensområdet, blant dem to barn med asiatisk bakgrunn.

Dybing er åpenbart patriot. Det er blitt farlig i det nye Norge. I forbindelse med diskusjonen om det skulle være tillatt med utenlandske flagg i 17. mai-toget, kom han med en utblåsning på Facebook:

«Tror jeg blir hjemme sammen med mitt norske flagg, jeg – så lenge jeg får lov til det Orker ikke lenger å delta i drapet på min egen kultur og nasjon», skrev Dybing på sin åpne Facebook-side.

Mediene driver nå overvåking av Facebook-sider. Slike meninger fra en jurist «rapporteres». Bergens Tidende lurte på hvordan han kunne være verge for to barn med utenlandsk bakgrunn med slike holdninger.

Dette gjør en «seriøs» norsk regionavis en sak av i dagens Norge. Dybing forsto raskt hvor ødeleggende saken kunne bli, og la seg flat. Det hjelper ikke. Først skal det statueres et eksempel. Da virker canossagangen mye sterkere. Han skal få kle seg i sekk og aske og be om offentlig unnskyldning.

Antirasistisk senter fungerer som politiske kommissærer. Ervin Kohn stiller villig opp og anlegger en alvorlig mine. – Slikt kan føre til krig!

- Dette er krigsterminologi som baserer seg på fiendebilder. Det er høyst relevant å stille spørsmål om vergen kan ivareta interessene til disse barna på en god måte, eller om andre verger er bedre egnet, sier Kohn.

Hvis man punkterer retorikken og gjennomskuer skuespillet må man le. Men det er ikke lett å le når Bergens Tidende ringer opp og spør:

- Ville det vært uproblematisk for deg å være verge for en enslig mindreårig asylsøker?

Når Dybing bedyrer: - Det kan jeg svare ubetinget ja på, settes nådestøtet inn:

- Hvordan tror du det ville vært for en slik klient å se at vergen skriver om «drapet på min kultur og nasjon?»

Dybing forstår opplegget. Det er helt ødeleggende. Ville det gjort noen forskjell om han hadde sagt «spy» i stedet for «drap på kultur»? Neppe. Det er den emosjonelle reaksjonen som skal straffes.

I verste mening

Journalistene Rune Christophersen og Ingunn Røren lager en felle av Dybings ord og hans virke som verge. Det er et angrep han er helt forsvarsløs mot. Men Christophersen og Røren later som om dette er objektive størrelser, som de virkelig har tatt Dybing i grov synd. At han har vist sin sanne karakter.

Det er å ta alt i verste mening. Det er å overvåke borgerne og bruke deres samfunnsposisjon mot dem hvis de sier noe som kan utlegges som en krenkelse av alt som har med utlendinger å gjøre.

Dette kommer fra en presse som daglig fremholder hvor gode de er. Det blir aldri nok godhet. Aldri nok gode saker å slåss for.

Fordi det finnes så mye godhet, må man avsløre de som motarbeider godheten. Mediene har gått over til å bli meningspoliti.  Christophersen og Røren ringer også opp vergenes overordnede Fylkesmannen og spør om de kan ha tillit til Dybing etter dette. Fylkesmannen er sindig nok til å avvise problemstillingen.

Det finnes ingen grense for hvor langt dagens journalister kan gå. De tror selv at de fellene de konstruerer er verdikonflikter, hvor det er pressen som befinner seg på rett side.

Det mest rystende for pressen er nok den voksende skaren av mennesker som kommer til at «nei, det er det pressen som gjør». Det gjelder for enhver pris å bekjempe en slik erkjennelse. Derfor vil Aftenposten innrømme at Skavlan «tro feil».

Det er pressen som avslører seg selv

Dybing hadde også kommet med en utblåsning da en norsk kvinne ble voldtatt i Dubai og satt i fengsel for å anmelde overgrepet. Dybing nevnte ordet «islamisering» og skrev: – Det er på tide å legge vekk vår naive holdning til andre kulturer, og begynne å beskytte vår egen», skrev han.

Bergens Tidende nevner det som bevis på at ytringen om flagget ikke var et enkeltstående tilfelle.

Men kanskje det er Christophersen og Røren som karakteriserer seg selv?

Dybing har instinkter som en gang ble forbundet med fedrelandskjærlighet. Hvis dette er kompromitterende er det pressen det er noe galt med.

PS.: Document har etterhvert skrevet om mange slike saker. Ikke så få av de som blir skyteskive kommer senere tilbake og ber oss pent om vi ikke vil anonymisere dem. Sakene forfølger dem og er blitt en belastning for karrieremuligheter.

Slik er det nye Norge. Mange er etterhvert klar over spillereglene, men det hører med til maktutøvelsen at de ikke skal omtales.

Saken:

«Orker ikke lenger å delta i drapet på min egen kultur og nasjon»

sto i Bergens Tidende 20. april 2015

og  var skrevet av

Forfatter: Rune Christophersen, Ingunn Røren E-post: rune.christophersen@bt.no|ingunn.roren@bt.no

Les også

Venstresidens definisjonsmakt -
Påskedagen -
Rett fra levra i Oslo -
Kristenmannsblod -