Nytt

Hos personer som ikke er gått frivillig inn i en slags zombie-tilstand, reiser den pågående mennesketrafikken en rekke spørsmål. Hvordan blir f.eks. reisene finansiert?

Noen bruker opp egne eller familiens sparepenger, andre anses pga. kontakter i Europa som kredittverdige nok til å sette seg i gjeld, men det er åpenbart ikke alle som har disse mulighetene. Og slik markedet fungerer, vil prisen på den ettertraktede varen som en overfart utvilsomt er, alltid presse kjøperne til det ytterste.

Den italienske journalisten Alessandra Coppola har snakket med en syrisk tjueåring som har vært innom en brakkeslum fungerende som transittsenter i Libya. Der tilhørte han de privilegerte, men han forteller om andre som ikke var like heldige.

Han er ikke blitt pisket, for familien hans har betalt godt. «De tvinger dem til å jobbe som slaver, de slår dem for å få opp prisen og ikke kaste bort tiden med å forhandle.» De fem-seks hundre dollarene de har i lommen er ikke nok til å komme seg til Italia. Innesperret i den lille libyske leiren må migrantene da oppgi telefonnummeret til en slektning, venn eller bekjent som kan sende mer penger. Når de gir etter «får de låne mobiltelefon av smuglerne».

Hvem besørger infrastrukturen som gjør det mulig å sende penger til et land i anarki?

Situasjonen illustrerer enda en side ved migrasjonsfenomenet som ofte neglisjeres: Folk er ikke nødvendigvis det de gir seg ut for å være. De ubemidlede personene det er tale om er egyptere, men hvis de en dag lykkes i å gå i land i Italia, vil de oppgi at de er syrere – i et forsøk på å utnytte den medfølelsen Europa måtte vise overfor mer eller mindre reelle flyktninger.

Refleksjonen kan synes forferdelig brutal, men det er vanskelig ikke å spørre seg hva slags psykologisk profil som er den dominerende hos personer som hverken er politisk forfulgt eller i umiddelbar nød, men som likevel utsetter seg for denne nedverdigelsen i håp om å vinne loddtrekningen om et liv i Europa. Det er opplagt at mange ikke ville synes det er verdt det, men at en vanskelig tilværelse snarere er til å holde ut fordi man har ansvar for gamle eller unge familiemedlemmer.

Det er altså lett å tenke seg at det overveiende er tale om risikovillige personer, som ikke har eller synes de har strengt nødvendige omsorgsoppgaver i sine hjemland. Skulle dette være helt uavhengig av tilbøyeligheten til å begå kriminalitet etter reisens slutt?

 

Corriere della Sera

Et filmklipp hos avisen viser (etter en reklamesnutt) hvordan migranter piskes.

transittleir-libya-pisking