Innenriks

«Amir» forteller hvordan det er å ha foreldre som frykter at barna skal bli for norske. Familien kommer fra Pakistan. De er representanter for en gruppe mennesker som ikke er fornøyd med den opprinnelige befolkningen i landet de har valgt å bo i.

Selvvalgt segregering er en del av det multikulturelle Oslo. Barn fra disse miljøene får problemer hvis de ønsker å leve som nordmenn flest.

– Jeg er norsk statsborger, født og oppvokst i Oslo og føler meg norsk identitetsmessig. Likevel lever jeg to liv. Foreldrene mine vet ikke hvordan jeg er utenfor husets fire vegger, mens vennene mine ikke vet hvordan jeg har det hjemme, sier 19-åringen som ønsker å være anonym.

Å snakke åpent om tvang og press kan føre skam over familien. I verste fall risikerer han å bli frosset ut.

Som 16-åring ble han forlatt av familien i Pakistan.

– Vi dro hele familien, men i august fikk alle returbilletter unntatt meg. Jeg fikk penger og beskjed om at jeg skulle bo hos slektninger. Ingen sa noe om hvor lenge eller hvorfor jeg skulle være igjen, men jeg skjønte jo at de fryktet at sønnen skulle bli mer fornorsket enn ønskelig.

Ekstrem mistrivsel førte imidlertid til at slektningene til slutt kontaktet familien i Norge. I oktober dro han hjem.

Lever i et fritt samfunn, men er under familiens kontroll.

– Jeg skjuler alt for alle. Det sliter meg ut innvendig. Når jeg er ute med etnisk norske venner, ser jeg meg alltid over skulderen. Flere ganger har folk sladret til foreldrene mine. Jeg aner ikke hvordan de får vite ting, men det gjør de, sier 19-åringen og legger til at han ikke tror egen oppvekst er unik.

– Men å snakke høyt om at man kontrolleres av familien er tabu. Se min situasjon: jeg er myndig og kan i teorien gjøre som jeg vil, men ikke praksis.

Vi hører ofte om strukturell rasisme fra storsamfunnet. Nå må uviljen til å ta del i storsamfunnet burde belyses i sterkere grad.

http://www.osloby.no/nyheter/–Nar-jeg-er-ute-med-etnisk-norske-venner_-ser-jeg-meg-alltid-over-skulderen-7935464.html