Google analytics viser 100.000 unike lesere i februar. Det er ned fra 145.000 i desember, men er likevel mange. Suksess kan gå til hodet på en.

Hvem er de og hva kan vi tilby? Hva søker de hos document?

Først og fremst en åpen tone. Et vidsyn. En sans for sakers motsetninger. Verden består av motsetninger. Spesielt i en verden som integreres i rasende fart.

Når mediene harmoniserer per dekret, begynner ting å skurre. Falsk harmoni er det verste som finnes. Igår kommenterte NRK for første gang Hillary Clintons private epostkonto i en viss bredde. Så skjer det frapperende: Seniorkorrespondent Gro Holm ser saken fra Hillarys synspunkt. Det gjør også studio: – Hvem er det som er opptatt av denne saken? – Det er selvsagt hennes motstandere. De vil bruke den for hva den er verdt.

Det var gjennomgangstonen. At det var noe i saken ut over det, at den var noe i seg selv, kom ikke frem.

Hva skal vi da med en korrespondent i Washington? Public service står fremdeles høyt i kurs i USA. Å være utenriksminister er ikke noe man kan privatisere. Clintons har tidligere vist at de føler seg hevet over public service. Da Bill løy nasjonen rett opp i ansiktet, sølte han til embetet.

Hillary vil selv bestemme hvilke eposter hun skal utlevere. Det er 30.000, ca halvparten hun definerer som private. De får ingen andre se. En slik arroganse kan bare påkalle hånlatter.

For ikke lenge siden ble det avslørt at the Clinton Foundation mottar penger fra stater, som Saudi-Arabia og Qatar. Hadde dette vært en republikansk kandidat, ville det øyeblikkelig hett at rike araberstater kjøper seg en president. Når det er en demokrat er det taust.

Slik kan vi ikke ha det. Favoriseringen, fortielsene, utelatelsene, skjevvinklingen er blitt endemisk, galopperende. Folk er fed up. De liker ikke å bli fortalt hva de skal mene.

I går ble Jeremy Clarkson suspendert fra BBC. Nå heter det at han skal ha slått en produsent. Programmet hans omsetter for 1,8 milliarder i året. Forrige gang han fikk en advarsel var da han hadde sunget en gammel barneregle der ordet neger inngikk. Det skulle ikke sendes. Men ledelsen fikk høre om det. Det var nok.

På en buss med fraternity students i Oklahoma synger noen en vulgær, vemmelig sang om «negre». Noen gjør et opptak, og vips er det en verdensnyhet.

Noen har et behov for å gjøre rasisme til en issue, for å vise at også andre har problemer. Andre enn? Tenk selv.

Medier skal være nådeløst sannferdige. Når de blir misjonærer for gode saker setter de i gang helt andre ting. De blir aktører, ikke opplysere. Medier må gjerne ha agendaer, men de skal ikke være skjulte. Skyggeboksing med deler av publikum kan bare provosere.

Jeg vil igjen benytte anledningen til å takke alle som støtter document.no. Det er dere som holder skuta flytende. Mest rørende er det når mennesker forteller oss – direkte eller via andre – hvor mye document.no betyr for dem. Det gjør et dypt inntrykk.

Noen ganger kan vi føle oss på utsiden, så annerledes er vår oppfatning av det som skjer. Det er lite avtrykk av det i mediene. Men de senere måneder synes jeg å se en endring: Fra Obama til Stanghelle – de virker å løpe etter toget. Deres forklaringer virker ikke troverdige. Derfor vant Netanyahu i Kongressen sist uke. At norske aviser ikke får med seg hvordan vinden blåser, er deres problem.

For ett år siden hadde vi 50.000 unike lesere per måned. Antallet er m.a.o doblet på et år. Det tyder på bevegelser i lesermassen, mot «noe annet». Vi sier ikke vi har alle svarene. Jeg tror det er åpenhet og ærlighet folk savner.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂