I den vestlige euforiske og fortjente hyllest av den norske Nobelpris-vinneren Malala Yousafzai blir mange tilsvarende skjebner oversett og underkommunisert. I festbrusen blir mange enkelthistorier oversett. En av dem handler om en kvinne som i flere år burde hatt krav på fornyet oppmerksomhet. Den fattige kvinnen sitter i fengsel i Pakistan. Hun heter Asia Bibi og er dødsdømt for å ha drukket vann. Til og med Paven har ment det er i drøyeste laget.

asia bibi

Høsten 2010 ble en pakistansk 40-årig fembarnsmor, Asia Bibi, dømt til døden av en domstol i Punjab i Pakistan. For blasfemi. Hendelsen skulle etter hvert også bekymre Utenriksdepartementet i Norge.

Bibis dødssynd var at hun ikke fant håp eller sjelefred i Profeten Muhammeds religiøse veiledninger.

Asia Bibi, en fattig, kristen gårdsarbeider, ble i juni 2009 beskyldt for å ha fornærmet Profeten Muhammed. Landsbyen hun bodde i bestod av 1500 familier, alle muslimske, bortsett fra Bibis og to andre familier, som var kristne. Landsbyboerne hentet vann fra en kilde like ved bebyggelsen. 14 juni var en brennhet dag, og Bibi hadde gått med sin vannkrukke og kopp til en kilde for å hente vann til sin familie. For å slukke tørsten dyppet hun koppen i vannet og drakk flere ganger. En av de rundt 15 kvinnelige muslimske landarbeiderne i nærheten så dette, og slo alarm. Muslimen mente Bibi hadde ”besudlet” vannet fordi hun var kristen.

Bibi forsvarte seg overfor muslimen med å si: ”Jeg tror Jesus ville sett annerledes på dette enn Muhammed”. Uttalelsen ble møtt med hatske utrop: ”Hvordan våger du å tenke på vegne av Profeten, ditt skitne dyr”. Hun ble beskyldt for å ha krenket den ufeilbarlige på en avsindig, blasfemisk måte.

Muslimene så bare en vei ut av ”krisen”: De ville tvinge Bibi til å konvertere, til å bli muslim. Den gifte fembarnsmoren tok til motmæle. Hun tviholdt på sin tro på Jesus. Hun sa at Profeten ikke hadde gitt henne troens trøst. Bibis ærlighet og lojalitet til sin kristne tro skulle koste henne dyrt. Fem dager senere ble hun oppsøkt av en hylende mobb som forbannet henne og skrek at hun hadde fornærmet Profeten. De hadde med seg lokalt politi som bevitnet at rasende muslimer rundjulte Bibi med stokker og spyttet på henne før hun ble arrestert. Da politiet kjørte henne vekk besvimte hun i bilen av smertene.

Bibi ble fratatt sine eiendeler og kastet i fengsel i byen Sheikhupura. Hva flertallet i landsbyen hennes ikke hadde regnet med var at saken vakte oppmerksomhet utenfor deres lille krets. Den vakte så stor oppsikt at den ble interessant utenfor Pakistan. Historien gikk verden rundt i media, ikke som døgnets viktigste nyhet, men som notiser og små drypp. Etter et år i en kummerlig celle uten vinduer ble Bibi dømt til døden etter de islamske sharia-lovene. Da vakte hennes skjebne internasjonalt raseri. Utenriksdepartementet mottok internrapporter fra vår ambassade i Pakistan om det uhyrlige overgrepet. Norges ambassadør i Islamabad, Robert Kvile, ble instruert om å ta kontakt med pakistanske myndigheter for å fremlegge Norges innsigelser mot ”dommen”, noe han gjorde 16. november 2010. Ambassadøren viste blant annet til den bekymring saken hadde vakt i Norge og andre land. Han snakket for døve ører. En oppfordring fra Paven om å benåde Bibi og en petisjon med 400 000 underskrifter fra over 100 land med krav om hennes løslatelse, gjorde ikke inntrykk på pakistanske myndigheter.. .

Historien har ingen lykkelig slutt. Asia Bibi er blitt sittende på sin dødscelle. Der sitter hun fremdeles inn i 2015. Og selv om Asia Bibi av en eller annen grunn skulle bli benådet av den pakistanske stat, så har hun ingen umiddelbar seier. Hun må likevel leve resten av livet i dødsangst.

Hvorfor?

Yousaf-Qureshi

Blant annet fordi Maulana Yousaf Qureshi, imam i den pakistanske byen Peshawar, han som 17. februar 2006 sendte ut en fatwa mot tegnerne av karikaturene i Jyllands-Posten og utlovet en belønning på 7,5 million rupier og en bil (!) til den som eksekverte dødsdommen, – den samme Qureshi var så besatt av at Asia Bibi skulle dø at han tilbød en halv million pakistanske rupier til den som likviderte henne – dersom hun ikke skulle bli henrettet av den pakistanske staten. For dette utspillet ble imamen hyllet av blant andre Pakistans nest største avis, Nawa-i-Waqt.

Etter fem år i en råtten celle for å ha drukket vann og være kristen i et muslimsk land. Noen som føler seg kallet tilfornyet innsats?

Feminister? KrF? UD? Islamsk Råd? Pakistans ambassade? Noen politikere eller journalister? Anyone?