En tydelig beveget Helle Thorning Schmidt holdt pressekonferanse søndag formiddag. Hun reflekterte hva folk føler etter det dramatiske døgnet. Men hun har ikke noe politisk svar. Kun en forpliktelse på «verdiene» og at «vi alle er et fellesskap».

Thorning Schmidt spilte ikke. Følelsene var ekte.

– Danmark vil aldri glemme det siste døgn. Vi har kjent den bitre smak av frykt og maktesløshet.

– Men vi svarte som samfunn. I morges ble en mann anropt på Nørrebro og svarte med skudd. Da ble han skutt av politiet, sa Thorning Schmidt.

Her hoppet hun over fra et punkt til et annet: Politiets svar er ikke et politisk svar. Statsministeren har ikke noe svar på hvordan et angrep på demokratiet skal besvares.

Det er gjennomgangstonen fra vestlige politikere. Man bekrefter det forferdelige, står opp for verdiene, og later som om beredskap er et svar.

– Er det snakk om å øke beredskapen, spør TV2.  Man hva hvis politiet svarer at det ikke er noe mer å øke? At det ikke finnes ressurser?

Thorning Schmidt sier angrepet var et angrep på det danske demokrati, dansk frisinn, og likeverd. Hun var forbilledlig i å fremheve at angrepet på Krudttønden var et angrep på ytringsfriheten, på et helt regulært åpent møte.

Men hun svikter når hun ikke tør si at det finnes miljøer og mennesker som ikke deler disse verdiene.

Hun tør ikke si at disse miljøene har en ideologi som har erklært demokrati og Vesten krig. I stedet sier hun at dette ikke er en krig mellom islam og Vesten, at skillet ikke går mellom muslimer og ikke-muslimer, men mellom fellesskapet og noen ekstremister.

Det er for dårlig, for upresist og unnvikende. Problemet er mye større.

Det ser folk med egne øyne. Når indre by sperres av, og noen går til angrep flere steder i byen og det ligger døde i gatene, da ser folk hva det er: Krig. Hvis en statsminister ikke adresserer situasjonen, men forsøker å rømme unna, mister hun sin autoritet.

Det holder ikke med empati med de pårørende og ros til politiet.

Statsminister Erna Solberg var enda svakere. Hun virket å være tatt på sengen av TV2s Kjetil Løseth.

Frasene triller ut av Solberg. Angrep på demokratiet, ytringsfriheten. Vi må ikke reagere med frykt, og fortsette hverdagen som før. Det samme sa for øvrig Thorning Schmidt. Hvordan kan de tro at livene skal gå som før når det er krig i gatene? Det er i Israel det å leve som før er å trosse terroren. I Israel vet man hvem som er fienden. I Vesten tør man ikke navngi den.

Solberg sa man nå ikke måtte stigmatisere enkeltgrupper. Man måtte passe på ikke å egge til hat. På høyrespråk betyr det ikke å kritisere islam eller betone islamisme for mye. Det kan antagonisere. Da overlater man definisjonsmakten til andre. De kan bare rope diskriminering så tones kritikken ned. Myndighetene har viklet seg inn i en retorikk som ikke er funksjonell i forhold til situasjonen. Når den tilspisses kommer handlingslammelsen til syne.

Solberg nevnte ordet ekstremisme. Hun sa at et møte som Vilks måtte forvente angrep. I virkeligheten har man langt på vei avskrevet «kontroversielle» stemmer og grupper som åpent legger seg ut med islamistene.

Retorikken om at ytterpunktene gjenspeiler og egger hverandre, som brukes av alt fra Thomas Hylland Eriksen til PST-sjefen, har som konsekvens at demokratiske borgere som bruker ytringsfriheten settes på linje med jihadister.

Pressen kjøper og bruker samme retorikk.

Slik skrur demokratiet seg selv ned.