Tavle

Samfunnet reagerer på terrorismen som en person som får en kreftdiagnose.: Benektelse, raseri,beskyldninger om inkompetanse, leting etter alternative diagnoser og tilslutt resignasjon og erkjennelse. Alle disse fasene tar sin tid. Når den allmene erkjennelse av situasjonen vil inntreffe avhenger av terrorens eskalering.

I dag befinner vi oss i stadiet : Beskyldninger om inkompetanse (islamkritik er lavpannet rasisme) og leting etter alternative diagnoser. ( Dette er ikke islam)

Men virkligheten tilsier noe annet. Virkligheten tilsier at islam er en kritisk masse og at islamismen er en tennsats som etter all sansynlighet vil radikalisere og aktivisere de muslimer som idag er fredlige. Alt taler for at internasjonal jihad er en kreftsvulst som ikke vil forsvinne av seg selv eller med alternativ medisin.(Dialog, tedrikking, kjærlighetsbombing, bestikkelser etc.)

Det store sporsmålet er: Når må samfunnet sette inn smertefull strålebehandling og cellegift?

Så snart som mulig? Vel, dette er samfunnet ikke mentalt forberedt på. Man håper fortsatt på at dialog og teppebombing av sympati og kjærlighet skal imunisere den muslimske befolkning fra den salafistiske kreft.

Men det ser stygt ut. Den muslimske befolkning viser seg ikke med roser og stearinlys. Den går ikke arm i arm med Charly under Triumfbuen.Og imamene, de sier det som forventes mens de viker med blikket. Illevarslende tegn. Illevarslende tegn ærede borgere!

Så hvor går veien videre for Vest-Europa og for Frankrike i særdeleshet? Historien viser at et redselsregime kan oppstå gradvis og eskalere forbausende lenge inntil det styrtes av et kupp, en oppstand eller ekstern inngripen.

Av redsel finner borgeren seg i det utroligste. For mennesket er feigt av natur. Slik er det bare! ( Den franske nasjonalsang kan meget vel bli forbudt som en flagrant oppfordring til vold.)

Men det alminnelige mennesket har en smertegrense. Når det må mure igjen vinduene og gå bakgater for å unngå snikskyttere, da mister det iallefall sine illusjoner.

Brozak