Kommentar

At Raymond Johansen roser Stefan Löfven og desemberforliket, er ikke overraskende. At Erna Solberg gjør det uten vilkår, er mer bemerkelsesverdig. NTB har ikke én motforestilling, og Solberg ser heller ikke noe å være betenkt over.

Det sier noe om en mentalitet i norsk politikk som minner mistenkelig om Sverige. Det er full konsensus over hele linjen.

Statsminister Erna Solberg (H) omtaler samarbeidsavtalen som både klok, ansvarlig og framsynt.

– Det er interessant at de har tilpasset seg en vanskelig politisk situasjon på denne måten. Det er en klok løsning som viser framsynthet i en vanskelig økonomisk situasjon, sier Solberg til NTB.

– Det er bra at partiene finner sammen for å skape stabilitet, mener hun.

Avtalen mellom de seks partiene har én hensikt: å frata Sverigedemokraterna innflytelse. For å oppnå det, har man forandret de parlamentariske spillereglene. En statsminister fra Høyre synes ikke dét er noe å kommentere. Hun kaller det stabilitet. Det er det motsatte. Det er en skinn-stabilitet.

Oppslutningen om den svenske løsningen sier noe om at man ikke vil snakke om de problemer Sverige står oppe i: ikke masseinnvandringen og ikke den politiske krisen. Man skyver problemene foran seg ved å frata Sverigedemokraterna den innflytelsen som parlamentarismen gir dem rett til.

Hvis dette er stabilitet, har ordet fått et nytt innhold.

Aftenpostens leder er schizofren:

Et stødigere og mer splittet Sverige.

Hvordan kan landet ha blitt stødigere hvis det er blitt mer splittet? Igjen ser vi at ord gis et nytt innhold for å sparkle over sprekkene. Politikk er blitt skuespill hvor man later som, og mediene spiller villig med.

Aftenposten vil gjerne vise at avisen er mer fremsynt og klok enn «svenskene». Men når det kommer til stykket, faller lederskribenten ned på Reinfeldt/Batras og Löfvens side.

Lederen unngår å ta opp at syvpartialliansen har suspendert parlamentarismen for å frata vippepartiet all innflytelse. Avisen mener tvert om at det var bra man kom til enighet, for et nytt valg ville trolig styrket SD.

De siste meningsmålingene tilsa dessuten at et nyvalg kun ville ført til at et styrket SD beholdt sin vippeposisjon. Det ville gjort den politiske krisen i Sverige dypere. Det unngår Sverige nå, i hvert fall for en periode.

SD er parkert, og Aftenposten synes ikke partiet fortjener bedre, med sin fortid.

Hverken i innvandringspolitikken eller på andre områder er Sverige tjent med å la seg diktere av et umodent og ytterliggående parti som ikke har tatt et oppgjør med sin fortid som tilholdssted for nynazister og rasister.

Dette lyder som et påskudd. Under Jimmy Åkessons ledelse har SD blitt et moderne parti som rensker ut tendenser til usakligheter og hets. Men det er ikke godt nok for Aftenposten, og vi mistenker at det heller aldri kommer til å bli det. Listen kommer til å bli hevet, og Åkesson kommer aldri til å hoppe høyt nok.

Aftenposten feller noen krokodilletårer over de 800.000 velgerne som stemte SD. De burde man forsøke å få i tale. For å oppnå dét, må de andre partiene heve takhøyden i debatten. Lederen kaller svensk debatt «illiberal» og angstbitersk.

Men Aftenposten følger i samme spor selv. Den slår seg selv på munnen når det kommer med råd til de syv partiene.

Lørdagens enighet må derfor ikke bli en stilltiende konsensus om å føre videre en så illiberal og mislykket linje. Det vil i så fall bare øke den politikerforakten som SDs sterke oppslutning er uttrykk for.

Aftenposten må bestemme seg. På den ene siden roser man avtalen som parkerer SD, og på den andre er man bekymret for konsekvensene av den. What will it be?

Aftenpostens lederskribent ser ikke ut til å ha bakkekontakt. Det er vårt naboland vi snakker om. Utviklingen i Sverige er lett å følge, hvis man vil.

Da skriver man ikke infantile setninger som:

DESEMBERAVTALEN viser frem Sverige på sitt beste. Det viser at partiene evner å samarbeide over blokkgrensene når det er nødvendig. Mange europeiske land kan bare drømme om et slikt samarbeidsklima.

«Det svenske marerittet» ville være en bedre betegnelse. Svenskene er i ferd med å påta seg problemer som selv en stormakt ville hatt vansker med å håndtere. Når de syv partiene blir enige om ikke å snakke om dem – for det er dét marginaliseringen av SD handler om – kaller Aftenposten det en seier og et bevis på et unikt samarbeidsklima.

Er Aftenposten riktig vel bevart?

Eller er problemene i ferd med å bli så store at man går av hengslene?

Slike selvmotsigende utsagn kan bare bety at Aftenposten deler den svenske virkelighetsoppfatningen, der det gjelder å opprettholde fasaden og seile så lenge skuta går.

Vi snakker om vårt naboland, som gir permanent opphold til hundretusener. Hvor vil de gjøre av seg når krybben er tom?

Jokeren i dette spillet er selvsagt Fremskrittspartiet. Hva mener Siv Jensen om desemberforliket? Minst mulig, vil man tro.

– Det kunne vært oss, må Jensen tenke. Hun vet at Aftenposten er schizofren i synet på FrP: I Aftonbladet mener man at det sitter fascister i den norske regjering. Norsk presse er også klar til å trekke samme kort når det måtte passe.

Hvis FrP hadde hatt ryggrad, ville det nå kommet SD til unnsetning og påpekt hva som står på spill: Man skyver ut en del av befolkningen som har meninger man ikke liker. Men det ville kostet for mye. Da må man ta støyten fra Aftenposten og de andre mediene, og det orker ikke FrP.

En dag vil de kanskje angre på det.

 

http://www.dagen.no/Nyhet/sverige/Nyvalg-avlyst-i-Sverige-%E2%80%93-samarbeidsavtale-p%C3%A5-plass-151094