En av de viktigste forutsetningene for et noenlunde fredfylt sinn, og dermed også et godt liv, er det vi med et enkelt uttrykk kan kalle følelse av sammenheng: at viktige sannheter ikke er like omskiftelige som været, at personer oppfører seg rimelig konsekvent og at det finnes et visst forventet samsvar mellom handling og resultat – ikke minst mellom forbrytelse og straff, eller fortjenstfullhet og belønning.

Hos moderne mennesker i Vesten blir denne følelsen av sammenheng ikke sjelden utfordret fordi mange ting strider mot rettferdighetssansen, hva enten det skyldes at fengsler serverer dyrere mat enn aldershjem, at utlendinger mottar tjenester som ikke tilfaller innfødte borgere, at fordømmelsen av voldsbruk avhenger av hvem som har utført den, eller mer generelt at det forventes høye standarder av noen i det ene øyeblikk, og lave av noen andre i det neste.

Er man oppdratt i et mentalt univers av bullshit, hvor det ikke spørres etter hva som er løgn eller sannhet, er det forholdsvis lett å leve med disse selvmotsigelsene, som gjerne har med den politiske korrektheten å gjøre. Lengselen etter følelsen av sammenheng gnager ikke sterkere på sjelen enn at den ikke lar seg undertrykke med noen av samtidens distraksjoner eller bedøvelsesmidler, tilgjengelige i rikt monn som de er.

Den siste tidens nyhetsbilde byr på to hendelser som sett i sammenheng strider mot denne sunne sansen.

Kommentarene etter gisseldramaet i Sydney fremhever at det var tale om en mentalt forstyrret mann, men legger mindre vekt på at han flagget ideologisk tilhørighet til en islamistisk terrororganisasjon som har skaffet seg sin egen stat, og som har tiltrukket seg titusenvis av tilreisende sympatisører fra hele verden med lignende mentale forstyrrelser. Ikke på noe tidspunkt spørres det om ikke det er noe med islamsk doktrine som virker tiltrekkende på personer av slagsen, enda det er lett å peke på eksempler i Koranen. Det iverksettes også sympatiaksjoner overfor muslimer, som om det var for å forsikre dem om at terroren ikke har noe med islam å gjøre.

Islam er kort sagt kjempefint, og ethvert politisk korrekt hjerte gleder seg.

Kommentarene etter de ukentlige, fredelige demonstrasjonene i Dresden mot islamisering og asylinnvandring fremhever at personene som deltar i dem, gjør seg til redskaper for nazister, enda bevegelsen er erklært ikke-nazistisk og har en logo hvor hakekorset er kastet i en søppelkasse, og personene som utgjør den hverken utøver vold eller skadeverk. Arrangementene og personene som deltar mistenkeliggjøres altså ideologisk, de fordømmes sågar, og man snakker om «demaskering» uten at noen klager over konspirasjonsteorier, og sympatiaksjonene overfor alminnelige borgere uteblir helt.

Motstand mot islamisering og asylinnvandring er kort sagt en styggedom, og ethvert politisk korrekt hjerte grøsser.

En normalt utrustet person av god vilje kan lett innse det absurde i motsigelsen. Åndskamp og politisk kamp er et spill hvor alle som følger reglene burde kunne delta på like vilkår, uten å havne i indre eksil. Ikke desto mindre kan den samme se at motsigelser som denne er selve luften vi puster i. Den er ikke frisk, men folk vil stå i kø for å forsikre vedkommende om at den er det. Individuell fornuft er ikke til hinder for kollektiv dumskap. Men en politisk orden bygget på motsigelser er et hus på sandgrunn.