Sakset/Fra hofta

Historien om Labour-politikeren Emily Thornberrys ufrivillige avgang som skyggeminister etter en Twitter-melding med underforstått forakt for arbeiderklassen og det engelske flagget, illustrerer noe mer enn en avgrunn mellom vanlige mennesker og den privilegerte politikerkasten som bestandig har vært der, skriver Jonathan Freedland i The Guardian.

Den er også symptom på en stadig viktigere sosial dynamikk i en tid med store omveltninger, som vanskelig kan unngå å få politiske konsekvenser, om enn det på grunn av det politiske systemets – på godt og vondt – iboende treghet ikke skjer over natten.

Hvorfor er den snobbete nedlatenheten mer provoserende i dag enn før? Fordi identitet er blitt viktigere, mener Freedland. Økonomi er ikke en like altoverskyggende faktor som før. Og det er ikke uten grunn. Tap av identitet, og langt fra bare nasjonal sådan, går nemlig forut for dagens situasjon. Foruten å være økonomisk viktig, var arbeidslivet en kilde til identitet:

In a previous generation, people formed their identities in part out of those economic interests, through a trade union or on the factory floor. Now those organised class allegiances have faded.

Den større tilhørigheten til et kollegialt fellesskap, som i mindre mobile tider varte lenger ad gangen, fungerte som en av flere kilder til det vi i mangel av et bedre ord kan kalle dannelse. Eller kanskje snarere oppdragelse. Eller forming av personligheten, i underforstått visshet om at den måtte formes, og ikke miste alle tøyler.

En annen kilde er også mer eller mindre tørket inn:

In much of the country, church membership has plummeted too.

Den politiske klassen er blant annet på grunn av en rekke skandaler blitt ribbet for troverdighet, fortsetter artikkelforfatteren. Samtidig har det sneket seg inn en følelse av at den ikke har evne til å hanskes i særlig grad med konskevensene av de siste seks årenes finanskrise.

Det hele mens det pågår en omveltning uten historisk sidestykke:

Globalisation is the crucial factor here. In a world where 2 billion more people have entered the workforce since 1989, the insecurity of those suddenly forced to compete that much harder was always bound to grow. If you’re one of the beneficiaries of this massive upheaval, you’re fine.

Noen er på vei opp den planetariske sosiale stigen. Andre er på vei ned. Og samtidig mister de tryggheten ved det kjente:

But for the millions who fear they are losing out, and who see their town or country changing around them, including through immigration, it’s natural to hold on tight to, and fiercely defend, an identity that feels safe and familiar.

Når det røyner på, søker folk til sine egne. Og kanskje er ikke denne tilbøyeligheten så løsrevet fra det økonomiske heller. I mer tribale samfunn enn vårt betyr tilhørighet også at man lettere får jobb.

Hvor raskt denne utviklingen resulterer i nye politiske epoker i landene hvor den gjør seg gjeldende, er ikke godt å si, ei heller hvor demokratiske reaksjonene blir. Freedland mener det som er under oppseiling, er en kulturkrig.

En viss pekepinn vil vi muligens få om et halvt års tid. Da er det parlamentsvalg i Storbritannia, som kanskje er det landet man har størst forhåpninger til når det gjelder evnen til å svare demokratisk. Mange spør seg om UKIPs fremgang mest skyldes protest eller overbevisning. Stadig færre synes overbevist om det første. Tryggheten på egen identitet kan vise seg gull verdt i en overgangstid.

 

The Emily Thornberry affair proves it: US-style culture wars have come to Britain