Hvordan er det mulig at et høyt antall presumptivt intelligente mennesker tenker så grenseløst dumt om politiske anliggender?

Dette generelle spørsmålet melder seg under lesningen av Jonas Haugsvolds og Jon Eirik Lundbergs drøftinger av hvorfor i all verden flere av offentlighetens toneangivende personer gir større uttrykk for å plages av Lars Vilks enn av islamistene som ønsker å ta livet av ham.

Går det an å sette seg inn i tankeprosessene som ender opp med absurde resultater som dette og andre? Begge de nevnte kommentatorer synes å finne en slags rød tanketråd i det hele hos plapreklassen.

Haugsvold antyder at oppstyret omkring Vilks ikke passer med forestillingen om at islam er fred, dvs. at Vilks er ubekvem og at det derfor er best ikke å sette seg inn i prosjektet hans. At islam er fred er en av grunntesene i samfunnets harmonimodell, og den har man vær så god å akseptere, om det så krever skuespill.

Men er det skuespill vi ser? I så fall bestemmer folk seg for å gi uttrykk for noe de innerst inne vet er feil.

Lundberg skriver at venstresiden, hvori formodentlig opptatt en rekke assosierte medlemmer, allierer seg med islamistene for å skape en identitet som de svakes forsvarer, altså at de bruker Vilks etter forgodtbefinnende uten at det trenger å bygge på noen rasjonell tanke.

Begge ser altså en politisk agenda, som for noens vedkommende kan være der.

Men mon tro om ikke det i mange tilfeller er er en overvurdering av de angjeldende personene som politiske vesener eller som intellektuelt selvstendige individer?

At mennesker er sosiale vesener som langt fra alltid er rasjonelle, er fremtredende i den økonomiske tenkningen til den amerikanske psykologen Daniel Kahneman, som vant Nobelprisen i økonomi i 2002.

Mange vil ha fått med seg at Kahneman i sin bok «Thinking, fast and slow» (2011) skiller mellom den hurtige, intuitive tenkningen og den langsomme, mentalt krevende sådanne vi ikke bruker så ofte som vi burde – omtalt som henholdsvis system 1 og system 2 (en oppsummering på norsk finnes her). Hans ideer om overdreven optimisme, om den manglende evnen til å tenke statistisk, og om den større smerten ved et tap enn gleden ved en gevinst, er også godt kjente.

Men de færreste har nok lagt merke til at han ikke har all verdens tiltro til at den langsomme tenkningen overhodet gjør seg gjeldende i politiske saker, eller at det som måtte finnes av langsom tekning, er under så sterk innflytelse fra omgivelsene at man etterrasjonaliserer intuitivt valgte oppfatninger man helst bør ha for å tilhøre en bestemt sosial gruppe, snarere enn å tenke selvstendig. Hvis man ikke er særlig trygg på sin egen posisjon, blir gruppetilhørigheten viktig for selve ens identitet.

Kahneman gir uttrykk for dette i et intervju Nigel Warburton gjorde med ham for Social Sciences Space i 2013:

So anecdotal evidence takes over from what you might see as social science in a way, the idea of some kind of systematic analysis of likelihood of events.

That is right. We rely on systematic thinking much less than we think we do. And indeed much of the time when we think we are thinking systematically, that is when we think we have a reason for our conclusions, in effect the conclusions are dictated by the associative machinery. They are conclusions produced by System 1, in my terminology, which are then rationalized by System 2. So much of our thinking involves System 2 producing explanations for intuitions or feelings that arose automatically in System 1.

I wonder if you could give a specific example of that.

Well when people are asked a political question ‘What are you in favor of?’ we always are quite capable of producing rationalizations or stories about the reasons that justify our political beliefs. But it’s fairly clear that the reasons are not the causes of our political beliefs, mostly. Mostly we have political beliefs because we belong to a certain circle, people we like hold those beliefs, those beliefs are part of who we are.

En konsekvens av dette er at det politiske egentlig er sekundært for flokkmennesker. Det primære er den gode, trygge følelsen av å tilhøre et fellesskap. Den viktigste agendaen er ens eget velvære. Og hvis fellesskapet tar feil, er det mer komfortabelt å rasjonalisere feilen enn å konfrontere flokken med den, med risiko for tap av identitet.

En tidligere akseptert forståelse som er blitt akterutseilt av begivenhetene, vil derfor bestå fordi en kritisk masse av flokken av intellektuell latskap ikke har revurdert forståelsen i lys av disse begivenhetene.

Det interessante er at dette kan skje ubevisst. Det tas for gitt at det ikke er nødvendig å gå sin egen tenkning etter i sømmene. Flokken er jo enig, så den må vel være rett. Under slike omstendigheter blir mentale kalddusjer høyst uvelkomne. Det varme vannet er best, og utøvelsen av den dårlige erstatningen for kollektiv intelligens blir å sammenligne med et mentalt spa-opphold.