MARIE-ANTOINETTE-facebook

Hvem har skylden for den politiske krisen i Vesten? Hvem forsøker å forstå og hvem forsøker å fraskrive seg ansvaret og dytte skylden over på andre? Å være liberale i den gode betydning betyr å være god til å forstå. Når liberale begynner å legge skylden for Trump og Brexit  på folket, er det et tegn på svakhet.

Laure Mandeville, USA-korrespondent for Le Figaro i åtte år, spør om vi befinner oss i et Marie Antoinette-øyeblikk: Marie Antoinette, Donald Trump, and the Shaky West:

 “When Marie Antoinette was looking through the window of her castle, at crowds with pitchforks in Versailles, she probably thought that it might pass, that people would calm down and the old order prevail,” said the diplomat. “What if we have entered a similar moment? What if this wave of anger gets so big that it destroys the EU, Western democracies, and the West as we have known it?”, he wondered. And then came Brexit.

Marie Antoinette levde i sin egen verden. Gjør ikke kjente liberale skribenter og journalister også det? Mennesker man tidligere så opp til, som Anne Applebaum og Robert Kagan, sier nå ting som er rent ut stupide. De var tidligere på høyden. Hva har skjedd?

Andre aviser dilter etter og fremhever dem som orakler. Slik skaper de et stort tomrom i offentligheten, hvor meningen forsvinner. Andre vil selvsagt forsøke å fylle tomrommet. Kan man så legge skylden på de andre for at de stjeler stemmer?

ANNONSE

Det er det både Anne Applebaum og Robert Kagan gjør. De skylder på sosiale medier og populister som Trump.

De klarer ikke å se at de selv er skyld i tillitskrisen og forsterker den ved å lage stråmenn.

Mandeville kjenner både Europa og USA. Han er bekymret. Folk føler at eliten ikke lytter, og ikke vil lytte. I stedet brennmerker den folk som stemmer på de nye høyrepartiene. Men har 30 % av franskmenn blitt rasister? Neppe. Slike svar kan bare fordype kløften.

Det har skjedd før i historien at folk har gjort opprør og har vært så sinte at de også har ødelagt institusjonene, skriver Mandeville. Det vil være den helt store tragedien. Enten forstår ikke eliten denne faren, eller den spiller va banque, dvs den satser på at folk ikke skal våge å sette det hele på spill.

Avisene er flinke til å spille på folks frykt. Etter Brexit dro Berlingeren det helt store trumfkortet: På en bildebakgrunn med Boris Johnson, Donald Trump og Marine Le Pen sto det med fete bokstaver: Er dette slutten på verden, som vi kender den?  Man spiller på lesernes følelser: – Tør dere virkelig satse alt på det ukjente? Da kan Apokalypsen stå for døren.

Til å underbygge skrekkpropagandaen hadde Berlingeren fått hjelp av Washington Post-korrespondent Anne Applebaum. Hun har skrevet flere gode bøker om Gulag og sovjetifiseringen av Øst-Europa etter den andre verdenskrig. Hun er gift med Polens tidligere utenriksminister Radoslaw Sikorski og bor mesteparten av tiden i Polen. Kanskje har hun mistet touch’en med både Europa og USA? Eller er omveltningene så store at en liberaler ikke klarer å henge med?

Det er skuffende å se en dyktig journalist og forfatter tar en paternalistisk/autoritær tone. Folk forstår ikke sitt eget beste.

Den britiske arbeiderklassen har begått økonomisk selvmord ved å stemme for Brexit, mener både hun og danske aviser. Det er nostalgi og protest som er drivkraften. Applebaum har ikke fått med seg at det faktisk var ledende økonomer som mente at EU var blitt en hemsko. Overbyråkratisert, uten politisk styring, som ikke skaper økonomisk vekst. Det samme gjelder Trumps argumentasjon: Hva slags vekst er det tale om? Er det vekst hvis jobbene eksporteres til Mexico og amerikanerne får billige produkter tilbake, som øker handelsunderskuddet? USA har levd på lånt tid, og det vet Applebaum.

Likevel mener hun at folk blir forført av sosiale medier. De hører ikke på de seriøse, som hennes egen avis.

»Det er et annet svar, det handler om, hvordan folk får politisk informasjon i dag. De får det i dag fra sosiale medier, ikke fra tradisjonelle, kritiske kilder, og det betyr, at folks synspunkter stadig blir mer polarisert, og at kuriøse yttersynspunkter uten hold i fakta i dag er blitt alminnelige. Det er i min vurdering en meget undervurdert faktor.«

Da en annen stjerneliberaler besøkte Oslo i fjor, Cass Sunstein, som er gift med USAs FN-ambassadør Samantha Power, ga han uttrykk for den samme mistillit til vanlige mennesker: Han tiltrodde dem ikke evnen til å skille rett fra galt, eller sannhet fra løgn. De er tilbøyelig til kun å søke meninger som bekrefter deres egne oppfatninger. Det var forbausende at høre en fra den absolutte top-liberale elite gi uttrykk for meninger som vi sekstiåttere var vant til å høre fra establishment. Slike meninger ble øyeblikkelig gjenkjent som autoritære og formynderske. Nå er det liberale og venstrefløyen som står for dem, og de ikler dem en vitenskapelig drakt.

De liberale sier nå det som establishment alltid har sagt når det går dårlig: Uten oss blir det ragnarok.

Applebaum skrev en kommentar i sin avis: Is this the End of The West as We know it? som er full av hype. Hvordan kan hun vente å bli tatt seriøst når hun fremstilller Trump som en karikatur?

Trump has advocated torture, mass deportation, religious discrimination. He brags that he “would not care that much” whether Ukraine were admitted to NATO; he has no interest in NATO and its security guarantees. Of Europe, he has written that “their conflicts are not worth American lives. Pulling back from Europe would save this country millions of dollars annually.” In any case, he prefers the company of dictators to that of other democrats. “You can make deals with those people,” he said of Russia. “I would have a great relationship with [Vladimir] Putin.”

Europeere er kanskje ikke helt kjent med hvor venstreorientert mange liberalere er blitt. De faller for den samme fristelsen som mange i det europeiske establishment og ser fascisme bak Trumps suksess.

Hvorfor skal man bruke tid på deres hysteriske utfall? Fordi når seriøse kommentatorer, som Robert Kagan ved Brookings Institution kan få seg til å skrive This is how fascism comes to America, så er han selv et symptom på krisen. Kagans kronikk vekket stor oppsikt. Han sier det ikke er økonomien som driver Trumps velgere:

But what Trump offers his followers are not economic remedies — his proposals change daily. What he offers is an attitude, an aura of crude strength and machismo, a boasting disrespect for the niceties of the democratic culture that he claims, and his followers believe, has produced national weakness and incompetence. His incoherent and contradictory utterances have one thing in common: They provoke and play on feelings of resentment and disdain, intermingled with bits of fear, hatred and anger. His public discourse consists of attacking or ridiculing a wide range of “others” — Muslims, Hispanics, women, Chinese, Mexicans, Europeans, Arabs, immigrants, refugees — whom he depicts either as threats or as objects of derision. His program, such as it is, consists chiefly of promises to get tough with foreigners and people of nonwhite complexion. He will deport them, bar them, get them to knuckle under, make them pay up or make them shut up.

Disse tonene er også dominerende i norske redaksjoner. I de store avgjørende spørsmålene – synet på EU, på migrasjon, på islam  – på nasjonalstaten, på kristendom, tar mediene standpunkt mot stemningen ute blant folket.  Det er ikke en åpen kappestrid hvor man forsøker å forstå den andre parten. Mediene gir en karikatur av årsakerne til tillitskrisen. Slik kortslutter de den demokratiske prosessen. Jeg må bare konstatere, med undring:  Journalister og forfattere jeg lest i mange år og sett opp til, har totalt gått av sporet.

Alexis Tocqueville advarte mot at også demokratier kan utvikle tyranniske trekk, hvis majoriteten ikke holdes i balanse av motkrefter. Kagan mener det er det som skjer i USA nå: Mobben ruler.

Men han nekter å ta inn over seg at store deler av det amerikanske folk befinner seg et annet sted politisk.

Tocqueville advarte mot at demokratiet kunne utvikle demagoger som forførte majoriteten. Kagan mener det er dette Trump gjør:

To understand how such movements take over a democracy, one only has to watch the Republican Party today. These movements play on all the fears, vanities, ambitions and insecurities that make up the human psyche. In democracies, at least for politicians, the only thing that matters is what the voters say they want — vox populi vox Dei. A mass political movement is thus a powerful and, to those who would oppose it, frightening weapon. When controlled and directed by a single leader, it can be aimed at whomever the leader chooses

De to premissene Kagan opererer med stemmer ikke: Politikerne sier nettopp ikke hva folk gjerne vil høre. De har utviklet politikk til et lukket spill, og uansett hvor mye mediene forsøker å gjøre det spennende, så tenner det ikke. Det er politisk teater. En turn-off.

Trump «spiller ikke» på velgerne. Det er det mediene og spindoktorene som gjør. Trump ville aldri fått den suksess han har fått uten hvis det ikke var genuin frustrasjon i bunnen. Men den kan ikke Kagan erkjenne. Han ser fascisme.

Le Figaro-korrespondent Mandeville har en langt mer åpen innstilling, selv om han også er forsiktig:

 The paradox of the current situation is that it is precisely because they seek to protect our way of life that many citizens are attracted to populists like Donald Trump. They are heading his way out of a mix of patriotism and despair, out of an instinctive urge to try something new and radical, because they have given up on the “traditional elites.” The reality is that they feel betrayed and abandoned by these elites. They see them as impotent and selfish for refusing to acknowledge the truth. And that truth, for them, is simple: The multicultural model of open-ended immigration and globalization that promised to carry the West forward into a sunny future has faltered in the face of implacable demographic facts and Islamic radicalism—especially in Europe.

Folk har beholdt den pragmatisme som tidligere var kvalitetsmerket til angelsaksisk kultur. Det forteller meg at det er Applebaum, Kagan og Berlingeren som har gått seg bort:

As I traveled across America during the primary season, I had a sense that Trump’s voters understood some of the establishment’s fears concerning the New York billionaire. While they praised his fearlessness and willingness to shake off the status quo, many in fact recognized the flaws of their candidate: his brashness and unpredictability; his temptation to use ends to justify all means. But what they could not forgive was the refusal of the current elite to acknowledge the truth about the dangers of keeping open borders. “A country without borders is a country no more”, they told me, echoing Trump’s (and Le Pen’s) formula. Is it any less true because Trump says it?

Marie Antoinette, Donald Trump, and the Shaky West

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629