Kommentar


Bildet: Caligula, keiser fra 37-41 e.Kr, er mest kjent for å ha utnevnt hesten sin Incitatus til senator. Medier og kommentatorer behandler Trump på samme måte. De er så forledet av sine egne forestillinger at de står klar til å spinne storier på det spinkleste grunnlag. Foto: Caligula, i Glyptoteket, København.

 

Torgrim Eggen kommenterer nyoversettelse av to klassikere, George Orwells 1984 og Aldous Huxleys Fagre nye verden i DN. Han avslutter med at disse to fremtidsromanene nå er smeltet sammen og blitt til virkelighet i Det hvite hus.

Under et stort bilde av Donald Trump på talerstolen, med hodet hevet som en romersk keiser:

De (bøkene) utfyller hverandre og kan utmerket eksistere side om side. Man kan ha både meningsterror og økonomisk pluralisme, tydeligvis. Tankepolitiet, en nærtagende orangutang som går bananas på Twitter klokken 0600 hver morgen …… hva er det man sier, som i en dårlig roman?

Er det virkeligheten som imiterer kunsten? Eller er det kunstnerne som ikke lenger tåler virkeligheten? Trump som orangutang? Den var ny. Inspirert av Thomas Knarviks Ali Esbati? Vi ser ingen indignasjon på Trumps vegne. Han trenger det heller ikke. Trump tåler det. Men hva med Eggen? Kan det være at de som behandler Trump som Caligula har et problem?

Tankestiller: Hvis Trump er så autoritær som Bård Larsen & Co hevder, skulle han ikke da reagere med raseri på all uthengningen? Han gjør ikke det. Han sa lørdag: The level of hatred, and the tone, is just incredible.

Det er den jo. Eller som en skrev etter historien om Golden showers på Ritz Hotel i Moskva: Nå vet vi hvor det orange håret kommer fra.

La oss kalle dem nuts.

Nero?

Kunstnere har av en eller annen grunn aversjon mot at mennesker går fra kunsten til politikken. Her er det nok en parallell til Romerriket: Nero. Denne forakt rammet Ronald Reagan med full tyngde:

I Europa ble Reagan betraktet som selve symbolet på at i USA var politikk og showbusiness smeltet fullstendig sammen. Det neste naturlige skrittet, selv om det altså skulle ta noen år, var å kåre en reality programleder til president.

Tankerekken som begynner med Reagan, som hadde vært guvernør i California, verdens 6. største stat etter BNP, i to perioder, når en kulminasjon med «you’re fired»-Trump. Har venstresiden bare ventet på å få degeneringen av USA bekreftet? Hva om det er deres egen, og Trump blir en suksess? Det kan den ikke leve med.

Ustabile

Den mentale unsettling «rammer» også mennesker som inntil for få år siden var høyst oppegående.

Mennesker man trodde man kjente.

Michael Totten vil mange i Document vil huske for fremragende analyser fra reiser i Midtøsten. Han er i dag blant dem som mener USA står foran en nedsmelting. Han og Claire Berlinski, en annen dyktig frilansjournalist med fremragende artikler om Tyrkia, har lagt ut en dialog på worldsaffairsjournal.org. De er like bekymret for Trumps USA, og ser ut til å hisse hverandre opp. Man spør seg: Hvem er det som mangler bakkekontakt?

Claire Berlinski: Yeah, on Twitter David Frum wrote, «It’s as if a hostile foreign power has seized the US government and is by remote control steering it toward the maximum possible catastrophe.” Which it really is. I man, what more would you do? (…..)

You’re there, I’m not—I can’t tell if people are slowly beginning to realize just what an insane catastrophe we’ve got ourselves into, as in, we could all die from this kind of incompetence and from his species of mental illness—or are the people who voted for him still mostly stuck in cognitive dissonance and confirmation bias, minimizing reports like that as, yeah, overwrought, pearl-clutchers’Lügenpresse?

I’m scared. Trouble sleeping, scared. I just don’t sense (from here) the urgency that ought to be therearound the right issues. Yes, people are marching about abortion rights and racism, but this is so much bigger than abortion rights or building a wall or whatever at this point. This is about basic competence to do the job of the commander-in-chief, to keep communication secure, to read and understand a cable, to make judgments about the last vestiges of the NPT. I frankly don’t know if the guy can even read. And I don’t think he has a clue about what Petraeus said. If we say, “To hell with it,” it will go to hell, and faster than anyone imagines possible.

Her går hun Eggen en høy gang. Kan han i det hele tatt lese og skrive?(1)

Kassandra

Et tredje navn er Anne Applebaum, forfatter og historiker, spesialist på Sovjetunionen, gift med Polens tidligere utenriksminister Radoslaw Sarkoski, og kommentator i Washington Post.

Hun har gitt flere store intervjuer til Berlingske og Politiken der hun spiller rollen som Kasssandra: Den verdensorden vi har tatt for gitt er ved å gå i oppløsning. Men hvorfor stemte amerikanerne på Trump, blir hun spurt. Applebaum er ærlig nok til å si at det vet hun ikke. Hun forstår ikke hva som foregår.

Et fjerde navn er Robert Kagan, kjent tenke-tank-skribent, som forlot det Republikanske parti i protest mot nominasjonen av Trump. Han har skrevet et langt essay for Foreign Policy: Backing into World War III.

Kagan er ingen dumming. Det kan være lærerikt å få oppsummert hvordan internasjonal orden fungerer. Den har vært opprettholdt av USA inntil nå. Dvs. Kagan skriver at svekkelsen av USA begynte før Obama. En svekkesle innenfra. De som utfordrer fra utsiden er Kina og Russland:

 

So long as the United States was perceived as a dependable ally, Chinese and Russian leaders feared that aggressive moves would backfire and possibly bring their regimes down. This is what the political scientist William Wohlforth once described as the inherent stability of the unipolar order: As dissatisfied regional powers sought to challenge the status quo, their alarmed neighbors turned to the distant American superpower to contain their ambitions. And it worked. The United States stepped up, and Russia and China largely backed down — or were preempted before acting at all.

Faced with these obstacles, the best option for the two revisionist great powers has always been to hope for or, if possible, engineer a weakening of the U.S.-supported world order from within, either by separating the United States from its allies or by raising doubts about the U.S. commitment and thereby encouraging would-be allies and partners to forgo the strategic protection of the liberal world order and seek accommodation with its challengers.

The present system has therefore depended not only on American power but on coherence and unity at the heart of the democratic world. The United States has had to play its part as the principal guarantor of the order, especially in the military and strategic realm, but the order’s ideological and economic core — the democracies of Europe and East Asia and the Pacific — has also had to remain relatively healthy and confident.

Den demokratiske orden er de senere år blitt truet av «nationalism and tribalism» og en usunn opptatthet av Den andre, skriver Kagan. Her kommer tenke-tank-politologen fra Brookings til kort. Som europeer vet man at dette fugleperspektivet ikke sier noe meningsfullt om Europa og heller ikke USA.

In recent years, both pillars have been shaken. The democratic order has weakened and fractured at its core. Difficult economic conditions, the recrudescence of nationalism and tribalism, weak and uncertain political leadership and unresponsive mainstream political parties, and a new era of communications that seems to strengthen rather than weaken tribalism have together produced a crisis of confidence not only in the democracies but in what might be called the liberal enlightenment project.

That project elevated universal principles of individual rights and common humanity over ethnic, racial, religious, national, or tribal differences. It looked to a growing economic interdependence to create common interests across boundaries and to the establishment of international institutions to smooth differences and facilitate cooperation among nations.

Men i det øyeblikk det ble klart for folk at multikulturalisme betød utslettelse av deres egen kultur, var det bare et tidsspørsmål før tilbakeslaget kom. Å kalle dette «rise of tribalism and nationalism» er misvisende.

Instead, the past decade has seen the rise of tribalism and nationalism, an increasing focus on the Other in all societies, and a loss of confidence in government, in the capitalist system, and in democracy. We are witnessing the opposite of Francis Fukuyama’s “end of history.” History is returning with a vengeance and with it all the darker aspects of the human soul, including, for many, the perennial human yearning for a strong leader to provide firm guidance in a time of confusion and incoherence.

Historien vender tilbake, men er det riktig å se at mørke instinkter våkner og at menneskene lengter etter sterke ledere? Dette virker som en overflatisk behandling og lite dekkende beskrivelse av omveltningene i Europa.

Venter på svar

Grunnleggende har europeere lenge bedt sine folkevalgte ledere som svar på presserende spørsmål, på uholdbare problemer. Men svaret de fikk var en avvisende hånd og brunbeising.

Systemet kan ikke fungere uten USA, skriver Kagan og har dagens USA evnen og viljen?

Now, the question is whether the United States is willing to continue upholding the order that it created and which depends entirely on American power or whether Americans are prepared to take the risk — if they even understand the risk — of letting the order collapse into chaos and conflict.

Kagan kommer ikke med noen anklage mot Trump. Ut fra hans analyse virker det mer sannsynlig at Trump ordner opp enn Obama. Det liberalere av hans type frykter er at amerikanerne er så trett av utenlandsoppdrag at de vender seg innover.

Men her kommer Trumps personlighet inn. Han er av natur så dominerende, at han fylle en hel verdensscene. America First kan bety America Biggest.

Han har satt sammen et sikkerhetskabinett selv liberalere som tidligere forsvarsministser William Cohen roser som ett av de beste på mange tiår: Med Macmaster som nasjonal sikkerhetsrådgiver, Mathis som forsvarsminister og Tillerson som utenriksminister.

Elefanten i rommet

Det er ett begrep som Kagans artikkel er kjemisk renset for: radikal islam, muslimer og islam. Det er ufattelig. Kagan roser Niall Ferguson for essayet der han spår at USA, Russland og Kina vil finne sammen i en slags koalisjon mot islam. Kagan nevner det ikke med et ord, bare at essayet var spennende.

Kagan stiller seg i en posisjon som tiden har løpt fra.

USAs innsats i Afghanistan, Pakistan og Irak viste seg uendelig vanskeligere enn man kunne forestilt seg. Sammenhengen mellom innreisekontroll og trygghet er åpenbar. Trump kommer til å vinne krigen med liberalerne og venstrefløyen som vil gjøre det til en menneskerettighet å innvandre til USA.

Trump har en strategi, han vet hvor han vil, og han har mannsakapet til å komme dit.

Hva har Hillary-folket? og vettløse europeere?

Kun Caligula å trøste seg med?

 

 

 

 

  1. Også her finnes det forløpere.  Gerald Ford var klønete og falt ned en flytrapp en gang. Han ble øyeblikkelig gjenstand for ridicule og journalistene ventet bare på nye blemmer. Thorbjørn Jagland fikk også gjennomgå da han var statsminister, fordi han ikke helt visste å te seg og sa dumme ting. Pressen er blitt mobbere.