Sakset/Fra hofta

I et langt essay i The New Republic spør Robert Kagan — utenrikspolitisk seniorforsker hos The Brookings Institution og spaltist i Washington Post — hvorvidt USA er for nedadgående. Opplever landet en tilbakegang som kraftig vil redimensjonere dets plass i verden, med alle de konsekvenser det ville få for dagens verdensorden?

Ikke foreløpig, konkluderer han, og gjendriver en rekke av argumentene som gjerne fremmes i den forbindelse. Det eneste som virkelig kan true, er ikke Kina, men at amerikanerne selv begynner å tro at deres fall er uunngåelig.

Scenariene som peker i retning av at USA går over fra å være verdens eneste supermakt til å bli en av flere mer eller mindre jevnbyrdige stormakter, bygger gjerne på et antatt sammenfall i tid av amerikansk sivilisasjonstretthet og de fremvoksende økonomienes fortsatt sterke vekst. Finn noen tall, merk av et par målepunkter, bruk linjalen som analyseredskap, og vips vil man se noen linjer som krysser hverandre på et eller annet magisk tidspunkt for USAs detronisering.

Andre indikasjoner som nevnes, er at amerikanerne ikke har lyktes med det de har satt seg fore militært de siste ti årene, de får ikke kineserne til å slutte å bruke valutavåpenet, ei heller oppnår de resultater med Iran eller Nord-Korea.

En fristende historisk sammenligning er det britiske imperiet, som var verdens supermakt inntil dets suverene posisjon ble overtatt av amerikanerne omtrent ved første verdenskrig. Er Irak amerikanernes boerkrig?

Det er ikke så enkelt, sier Kagan. For det å måle et lands totale makt, styrke og innflytelse er forbausende innfløkt. Fremfor alt kan ikke en trend observert i en kortere tidsperiode ekstrapoleres så langt at den rekker over den tiden det tar for et imperium å miste grepet. Hvem garanterer at trenden holder?

The decline of the British Empire, for instance, occurred over several decades. In 1870, the British share of global manufacturing was over 30 percent. In 1900, it was 20 percent. By 1910, it was under 15 percent—well below the rising United States, which had climbed over the same period from more than 20 percent to more than 25 percent; and also less than Germany, which had lagged far behind Britain throughout the nineteenth century but had caught and surpassed it in the first decade of the twentieth century. Over the course of that period, the British navy went from unchallenged master of the seas to sharing control of the oceans with rising naval powers.

Til sammenligning har amerikanernes økonomiske posisjon vært adskillig mer stabil gjennom andre halvdel av det tjuende århundret:

In economic terms, and even despite the current years of recession and slow growth, America’s position in the world has not changed. Its share of the world’s GDP has held remarkably steady, not only over the past decade but over the past four decades. In 1969, the United States produced roughly a quarter of the world’s economic output. Today it still produces roughly a quarter […]

Kinas vekst skjer ikke på bekostning av USAs, men på Europas og Japans. Men hva om Kinas produksjon etterhvert skulle overgå USAs? Se på historien, svarer Kagan. Det var eksakt der vi var på begynnelse av 1800-tallet, da Kina var verdens største økonomi. Likevel var det de mindre europeiske økonomiene som dominerte verden på den tiden. Grunnen er naturligvis at europeerne var sterkere militært, en rolle som i mellomtiden er blitt overtatt av USA. Og det er ikke mange tegn til at den overlegenheten opphører:

Military capacity matters, too, as early nineteenth-century China learned and Chinese leaders know today. As Yan Xuetong recently noted, “military strength underpins hegemony.” Here the United States remains unmatched. It is far and away the most powerful nation the world has ever known, and there has been no decline in America’s relative military capacity—at least not yet. Americans currently spend less than $600 billion a year on defense, more than the rest of the other great powers combined. (This figure does not include the deployment in Iraq, which is ending, or the combat forces in Afghanistan, which are likely to diminish steadily over the next couple of years.) They do so, moreover, while consuming a little less than 4 percent of GDP annually—a higher percentage than the other great powers, but in historical terms lower than the 10 percent of GDP that the United States spent on defense in the mid-1950s and the 7 percent it spent in the late 1980s.

De totale forsvarutgiftene forteller dessuten ikke hele historien, fortsetter Kagan. Foruten den største kapasiteten, har amerikanerne også de mest avanserte våpensystemene, og desidert mest stridserfaring.

Kan dette endre seg hvis de fremvoksende økonomiene fortsetter på sin suksessrike vei? Kanskje, men det vil ta lang tid. Brasil er blitt en av verdens ti største økonomier, men landets andel av det globale BNP er på litt over to prosent, slik det var for tjue år siden. Og er det nå så sikkert at et styrket Brasil, eller for den del India, betyr et svekket USA?

The problem for the British Empire at the beginning of the twentieth century was not its substantial decline relative to the United States, a generally friendly power whose interests did not fundamentally conflict with Britain’s. Even in the Western hemisphere, British trade increased as it ceded dominance to the United States. The problem was Britain’s decline relative to Germany, which aimed for supremacy on the European continent, and sought to compete with Britain on the high seas, and in both respects posed a threat to Britain’s core security. In the case of the United States, the dramatic and rapid rise of the German and Japanese economies during the Cold War reduced American primacy in the world much more than the more recent “rise of the rest.” America’s share of the world’s GDP, nearly 50 percent after World War II, fell to roughly 25 percent by the early 1970s, where it has remained ever since. But that “rise of the rest” did not weaken the United States. If anything, it strengthened it. Germany and Japan were and are close democratic allies, key pillars of the American world order. The growth of their economies actually shifted the balance irretrievably against the Soviet bloc and helped bring about its demise.

De militære, geopolitiske og -økonomiske realitetene tyder på at ingen andre enn Kina kan tenkes å representere den samme faren for USA som Sovjetunionen gjorde under den kalde krigen, eller som Tyskland i sin tid gjorde for Storbritannia og resten av Europa. Men det forutsetter ikke bare at økonomien vokser uavbrutt, men også at man bruker den økonomiske styrken til en formidabel militær satsning. Det er dog et langt lerret å bleke. Og det holder ikke å kopiere amerkanernes hangarskip eller droner, for det strategiske fortrinnet kan raskt forflyttes til en ny arena. Vil landet som fostret Google la seg overvinne på den elektroniske slagmarken?

Men viser ikke i de siste årenes resultater av den amerikanske utenrikspolitikken at landet allerede har mistet endel makt? Kagan mener dette er en misforståelse som beror på en feilaktig oppfatning om at USA tidligere alltid fikk det som de ville. Landet hverken har vært, er eller vil bli allmektig, selv om det er mektigere enn noe annet rike i verdenshistorien.

During the Truman years, there was the triumph of the Communist Revolution in China in 1949, which American officials regarded as a disaster for American interests in the region and which did indeed prove costly; if nothing else, it was a major factor in spurring North Korea to attack the South in 1950. But as Dean Acheson concluded, “the ominous result of the civil war in China” had proved “beyond the control of the … United States,” the product of “forces which this country tried to influence but could not.” A year later came the unanticipated and unprepared-for North Korean attack on South Korea, and America’s intervention, which, after more than 35,000 American dead and almost 100,000 wounded, left the situation almost exactly as it had been before the war. In 1949, there came perhaps the worst news of all: the Soviet acquisition of the atomic bomb and the end of the nuclear monopoly on which American military strategy and defense budgeting had been predicated.

Kina kan bare representere en strategisk trussel for USA dersom de skaffer seg allierte, mener Kagan. Men hvem andre enn Russland og enkelte røverstater er det som vil alliere seg med Kina? Hvordan kan de skaffe seg noe militærstrategisk hegemoni, om så bare i Asia eller stillehavsregionen så lenge India, Japan, Sør-Korea, Australia og Taiwan er amerikanernes venner?

Til syvende og sist er den eneste trusselen mot USA at amerikanerne selv faller for eget grep. At de ikke klarer å løse sine sosiale og økonomiske problemer, slik de har klart tidligere i historien. Det er til syvende og sist et spørsmål om egen moralsk styrke og evne til fornyelse. Fortsatt dominans avhenger av at borgerne ikke mister fremtidstroen. De har, som Franklin D. Roosevelt sa, nothing to fear but fear itself.

Kagans velskrevne essay er en forsmak på boken The World America Made, som vil bli utgitt i midten av denne måneden. Den vil kunne kjøpes via Amazons boksnurrer på forsiden. Hele den omtalte artikkelen kan forøvrig leses her.