Gjesteskribent

Kina og Burma har én ting felles: Begge driver rovdrift på naturen, med enorme konsekvenser for folket. I Kinas tilfelle er dimensjonene så store at det også får følger for resten av verden: fra prisen på hvete på verdensmarkedet til faren for sult, nød og sosial uro.

Kina spiller nå også en stor rolle som oppkjøper av råvarer verden over, og pådrar seg i den forbindelse store omkostninger i utviklingen av infrastruktur. Nylig inngikk de en avtale med Kongo om utvikling av gruvene. Kina lover å bygge veier til kysten. Den eksisterende veien er bare kjørbar halve året. Kina lovet også å bygge sykehus og skoler.

Men hvis praksis hjemme er noe å gå etter, er det grunn til skepsis. Kinas genius ser ut til å være en evne til å pare kommunismen med kapitalismen, men slik at noen av de verste egenskaper ved begge systemer får utfolde seg. Stikkord er grådighet, korrupsjon, total hensynsløshet overfor miljø og mennesker og stormannsgalskap. Kombinasjonen har virket: Den har gitt Kina en enestående vekst. Men nettopp derfor er det vanskelig å snu utviklingen. Man kan ikke argumentere mot suksess.

Men suksessens pris er allerede synlig og vil slå stadig hardere inn. Den gjør seg gjeldende med så grunnliggende ting som vann. Jim Yardley har en artikkel i New York Times som forklarer hva som står på spill. Det er mange mennesker det er snakk om: 200 millioner bor på Kinas nordlige sletteland. De er bønder som dyrker landets hvete. Her faller det lite nedbør. Industri og landbruk konkurrerer om vannet. Det er allerede vannunderskudd i de store byene. Dette er problemer på gigantnivå.

Kina er rammet av en jappebølge. Vannet i nord tappes fra undersjøiske vannførende skiferlag, såkalte aquifers. Grunnvannet synker med 1,2 meter i året, og to tredeler av grunnvannet er tappet mange steder. Likevel bygger man nye boligkomplekser med kunstig anlagte sjøer for at boligene skal ha strandbeliggenhet!

For three decades, water has been indispensable in sustaining the rollicking economic expansion that has made China a world power. Now, China’s galloping, often wasteful style of economic growth is pushing the country toward a water crisis. Water pollution is rampant nationwide, while water scarcity has worsened severely in north China — even as demand keeps rising everywhere.

China is scouring the world for oil, natural gas and minerals to keep its economic machine humming. But trade deals cannot solve water problems. Water usage in China has quintupled since 1949, and leaders will increasingly face tough political choices as cities, industry and farming compete for a finite and unbalanced water supply.

One example is grain. The Communist Party, leery of depending on imports to feed the country, has long insisted on grain self-sufficiency. But growing so much grain consumes huge amounts of underground water in the North China Plain, which produces half the country’s wheat. Some scientists say farming in the rapidly urbanizing region should be restricted to protect endangered aquifers. Yet doing so could threaten the livelihoods of millions of farmers and cause a spike in international grain prices.

For the Communist Party, the immediate challenge is the prosaic task of forcing the world’s most dynamic economy to conserve and protect clean water. Water pollution is so widespread that regulators say a major incident occurs every other day. Municipal and industrial dumping has left sections of many rivers «unfit for human contact.»

Cities like Beijing and Tianjin have shown progress on water conservation, but China’s economy continues to emphasize growth. Industry in China uses 3 to 10 times more water, depending on the product, than industries in developed nations.

Tankevekkende: Kina bruker 3-10 ganger mer vann i produksjonen enn vestlige land.
Slik ineffektivitet har vært kommunismens kjennemerke.

Hvordan vil Kina komme ut av krisen? Med en megaloman løsning, en parallell til Josef Stalins plan om å snu elvene i Sibir og få dem til å renne nordover. Kina er allerede igang med å kanalisere vann fra sør til nord i et gigantprosjekt til 62 milliarder dollar. Det er talende at ideen opprinnelig var Maos. Kraftkommunismen har hatt klokkertro på ingeniørkunsten. Intet er for stort. Damanlegget Tre Kløfter er av samme merke. Det er ingeniørkunst på høyde med faraoenes pyramider.

In the past, the Communist Party has reflexively turned to engineering projects to address water problems, and now it is reaching back to one of Mao’s unrealized plans: the $62 billion South-to-North Water Transfer Project to funnel more than 12 trillion gallons northward every year along three routes from the Yangtze River basin, where water is more abundant. The project, if fully built, would be completed in 2050. The eastern and central lines are already under construction; the western line, the most disputed because of environmental concerns, remains in the planning stages.

Vannkrisen i Kina er ikke et spørsmål om hvis, men når:

«There’s no uncertainty,» said Richard Evans, a hydrologist who has worked in China for two decades and has served as a consultant to the World Bank and China’s Ministry of Water Resources. «The rate of decline is very clear, very well documented. They will run out of groundwater if the current rate continues.»

På Kinas store nordlige slette kommer 60 % av vannet fra grunnvannet. Hvordan erstatte det?

For hundre år siden var Kinas nordlige slette fulle av elver og bekker. Bøndene fant vann bare de gravde tre meter ned i bakken.

A century or so ago, the North China Plain was a healthy ecosystem, scientists say. Farmers digging wells could strike water within eight feet. Streams and creeks meandered through the region. Swamps, natural springs and wetlands were common.

Today, the region, comparable in size to New Mexico, is parched. Roughly five-sixths of the wetlands have dried up, according to one study. Scientists say that most natural streams or creeks have disappeared. Several rivers that once were navigable are now mostly dust and brush. The largest natural freshwater lake in northern China, Lake Baiyangdian, is steadily contracting and besieged with pollution.

Hvordan ble miljøet ødelagt?

Store oversvømmelser i Maos tid fikk myndighetene til å bygge demninger som endret vannets løp. Disse reservoarene ble viktige vannkilder for voksende bybefolkninger.

Bøndene var vant til å dyrke bare tre avlinger annet hvert år. Men økende etterspørsmål gjorde at de nå dyrket to avlinger i året, ofte med vinterhvite som nummer to. Men vinterhvete krever mye vann. Da kapitalismen ble sluppet fri, ble avlingene økt enda mer.

Before, farmers had compensated for the region’s limited annual rainfall by planting only three crops every two years. But underground water seemed limitless and government policies pushed for higher production, so farmers began planting a second annual crop, usually winter wheat, which requires a lot of water.

By the 1970s, studies show, the water table was already falling. Then Mao’s death and the introduction of market-driven economic reforms spurred a farming renaissance. Production soared, and rural incomes rose. The water table kept falling, further drying out wetlands and rivers.

Around 1900, Shijiazhuang was a collection of farming villages. By 1950, the population had reached 335,000. This year, the city has roughly 2.3 million people with a metropolitan area population of 9 million.

Kineserne besøker New Deal-prosjekter som Hoover-dammen i USA og sammenligner sine egne prosjekter med disse. Men Kina har mindre nedbør enn USA og større befolkning. Det er også stor regional ubalanse.

He compared China’s transfer project to the water diversion system devised for southern California in the last century. «Maybe we are like America in the 1920s and 1930s,» he said. «We’re building the country.»

China’s disadvantage, compared with the United States, is that it has a smaller water supply yet almost five times as many people. China has about 7 percent of the world’s water resources and roughly 20 percent of its population. It also has a severe regional water imbalance, with about four-fifths of the water supply in the south.

Tøffe og umulige valg

En vanlig oppfatning er at Kina er sentralisert. Men det stemmer ikke etter at man slapp produksjonskreftene løs. Nå er det regionene som styrer, og de prioriterer vekst. Hvis myndighetene innfører økte vannavgifter, tappes det mer grunnvann ulovlig. For ikke å snakke om all forurensingen, som truer landbruket og drikkevannet.

Tough political choices, though, seem unavoidable. Studies by different scientists have concluded that the rising water demands in the North China Plain make it unfeasible for farmers to continue planting a winter crop. The international ramifications would be significant if China became an ever bigger customer on world grain markets. Some analysts have long warned that grain prices could steadily rise, contributing to inflation and making it harder for other developing countries to buy food.

The social implications would also be significant inside China. Near Shijiazhuang, Wang Jingyan’s farming village depends on wells that are more than 600 feet deep. Not planting winter wheat would amount to economic suicide.

«We would lose 60 percent or 70 percent of our income if we didn’t plant winter wheat,» Mr. Wang said. «Everyone here plants winter wheat.»

Kina og oss

Kinas vekst er en av hovedforklaringene på alle de billige forbruksvarene vi har fråset i de senere år. Mye tyder på at Kinas problemer også vil berøre oss: prisen på mat vil øke. Det vil bli et helt annet fokus på matvaresikkerhet. Kanskje fører det til at hønsehus og grisebinge kommer igjen.

Politisk slår Kinas problemer også inn: Det illustrerer den tette forbindelsen mellom miljø og frihet. Uten politisk frihet lar det seg ikke gjøre å finne frem til politiske beslutninger som redder miljøet. Misnøyen er allerede stor i Kina, men folket har ingen stemme når beslutninger tas.

Jim Yardleys artikkel er ytterst tankevekkende. Den ligger også ute på mandarin.

Beneath Booming Cities, China’s Future Is Drying Up