Beundringen for den kommende stormakten Kina bygger på sviktende forutsetninger. Veksten er slett ikke på 10 % i året, men omtrent det halve, viser tall MITs Lester Thurow. Dessuten mangler Kina en del grunnleggende forutsetninger for å bli supermakt, skriver William Pfaff.

Thurow har sett på indikatorer som forbruk av strøm og funnet ut at veksten umulig kan være på voldsomme 10 %:

Lester Thurow of MIT has recently published an analysis of official Chinese claims to 10 percent or higher annual industrial growth rates, finding these incompatible with the objective evidence of such indices as electricity consumption as well as with the historical evidence of development elsewhere. He estimates that the real growth rate is between 4.5 and 6 percent, neither of which will give China a superpower economy in the present century.

Kina utdanner ingeniører og teknikere hjemme og ute, men når mangler det intellektuelle klimaet og miljøene som kan skape nye oppfinnelser. Kina er fortsatt kopinasjon, som fremstiller andres produkter. Slik blir man ikke stormakt av, men rik.

Statsminister Jen Stoltenberg sa i våres at Kina er et utviklingsland og derfor trenger bistand til miljøarbeid. Det var på den tiden Kina gikk forbi USA den største forurenser av CO2.

Det Stoltenberg glemte å si var at Kina har verdens største valutareserver: på rundt 2.000 milliarder dollar. I likhet med oljelandet Norge investerer Kina disse pengene i utlandet, tidligere i amerikanske statsobligasjoner, men nå investeringsbanker (Blackstone), og fond, akkurat som Norge – med makt til å påvirke finansmarkedene. Kinesiske banker har bla. kjøpt subprime-lån i USA: Bank of China reports heavy exposure to subprime crisis

Dette rimer dårlig med oppfatningen av Kina som underutviklet. Begrepet dekker derimot over det som er Kinas politiske problem: en korrupt klasse som beriker seg uten hensyn til den store bondebefolkningen, som ikke har fått være med på velstandsutviklingen.

Det er spesielt at en rød-grønn-regjering ikke ser ut til å være klar over denne dimensjonen, som er helt vesentlig for å forstå hva som skjer i Kina. Bistandsminister Erik Solheim snakket hånlig om de som later som de forstår Kina, da han nylig presenterte den nye Kina-satsingen med utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Motoren i Kinas utvikling er grovt sagt korrupsjon, sier Pfaff. Derfor gir man også fullstendig blaffen i miljøet, og derfor finnes det politiske hindre for å samarbeide med Kina om miljøet. Dagens elite anser ikke det for en kostnad de bryr seg om. Det er deres egen rikdom, ikke landets de bryr seg om.

Den samme oppførsel viser de ute, i første rekke i Afrika, hvor de i løpet av kort tid har skaffet seg stor innflytelse. Men nå viser det seg at Kina vil ha det på sine egne betingelser, og reaksjonenen kommer.

This creates influence but also dependence and resentment, and eventual backlash – as is apparent already in some African countries, exploited and then abandoned by the Chinese, where local industry has also been destroyed by the cheap Chinese imports that were part of the Chinese economic embrace and program of resource exploitation.

Kina har i løpet av kort tid bygget opp en «global reach», men den voldsomme fremgangen har en skyggeside, både hjemme og ute.

Det finnes to Kina’er, skriver Pfaff: det er de moderne skyskraperne som utledningene får se, og så er det det andre Kina, som lever som det gjorde for 25 år siden: Maos Kina. Like fattigslig og likegyldig til folks lidelser.

A remarkable series of articles by a correspondent of Le Figaro in Paris, François Hauter; He writes about the two Chinas that coexist, the modern China displayed to foreigners and the hidden China where, he writes: «Nothing has changed in a quarter century.»

This is true of air travel «(they have changed the planes but not the service), trains, domestic banks, and the hotels belonging to the Chinese themselves, where one finds arrogant or indifferent staff, gray sheets, infected food.» No one is responsible for anything. «Where it lacks foreign partners, China seems fossilized. It remains Mao’s China.»

He argues that this «aggressive passivity» is a poor augury. Where, he asks, «is the China that gave mankind paper, printing, the compass, gunpowder?» How can China dream of rivaling the West without its lost creativity? «Is China’s genius now imprisoned in its current role of copyist for the West? Or is that the role we have forced upon it? This clearly is the important question about its future.»

Selv tror Pfaff at det ender med en en stor «upheaval» i overskuelig fremtid, kanskje en revolusjon. Så sterke er motsetningene. Det grunnleggende for å forstå dette er at det nye Kina fremdeles bygger på arven fra Mao.

Such growth forecasts also tend to ignore the massive, backward, impoverished and politically restless Chinese agricultural population, and the likelihood – I myself would say the certainty – of a major and possibly revolutionary political crisis in China in the foreseeable future. This would derive from the inadequacies, corruption and political illegitimacy of a self-perpetuating ruling class, whose only claim to authority is its bureaucratic descent from the catastrophic Communist regime of Mao Zedong.

Arven fra Mao viser seg tydelig i planene for befolkningsflytting i årene som kommer. Frem mot 2030 planlegger man å flytte 400 millioner mennesker inn i nye urbane sentra. Altså tilsvarende hele USAs befolkning og vel så det. Det er en stormannsgalskap på linje med Josef Stalins femårsplaner. Man forventet i 200 at kullpoduksjonen ville være fordoblet innen 2020. Men det later til å inntreffe allerede ved slutten av året. Ikke noe system kan tåle slike sprang. Elizabeth C. Economy, leder av asiatiske studier ved Council on Foreign Relations, kaller det Det store sprang bakover, et spill på Maos Store sprang fremover, som også viste seg katastrofalt.

The coal that has powered China’s economic growth, for example, is also choking its people. Coal provides about 70 percent of China’s energy needs: The country consumed some 2.4 billion tons in 2006 – more than the United States, Japan, and Britain combined. In 2000, China anticipated doubling its coal consumption by 2020; it is now expected to have done so by the end of this year.

China’s grand-scale urbanization plans will aggravate matters. China’s leaders plan to relocate 400 million people – equivalent to well over the entire population of the United States – to newly developed urban centers between 2000 and 2030. In the process, they will erect half of all the buildings expected to be constructed in the world during that period.

And then there is the problem of access to clean water. Although China holds the fourth-largest freshwater resources in the world (after Brazil, Russia, and Canada), skyrocketing demand, overuse, inefficiencies, pollution, and unequal distribution have produced a situation in which two-thirds of China’s approximately 660 cities have less water than they need and 110 of them suffer severe shortages.

Også Economy kommer tilbake til at løsningen på problemet er politisk. Lederne vet at forurensing allerede koster Kina enorme beløp og undergraver den politiske legitimiteten. Sentralt ber man regionale ledere om å gjøre mer for miljøet. Men regionene hører ikke på sentrum. De prioriterer veksten.

Hvis sentrum skal oppnå resultater må de sørge for «acccountability», at byråkrati og selskaper står til ansvar, de må en åpen offentlighet, hvilket betyr frie medier og frie ikke-statlige oganisasjoner – dvs. NGO’er, og de må ha et uavhengig rettssystem. Da ville kursen kunne endres. Men da må også sentrum gi fra seg makt og kontroll, og hvem vet hva som da skjer? Regimet våger ikke ta sjansen, og Kina fortsetter langs samme kurs.

I tillegg kommer en annen tung faktor som taler mot at Kina blir den supermakt mange allerede tar for gitt: demografiske endringer. Kina vil om få år ha 3-400 millioner gamle. Hvem skal ta vare på og fø dem? Det er konsekvensene av ett-barnpolitikken. Kina risikerer å bli gammelt før det blir rikt, som BBC-korrespondenten uttrykte det.

China: The pretend superpower

The Great Leap Backward

Elizabeth C. Economy is director for Asia Studies at the Council on Foreign Relations and the author of «The River Runs Black: The Environmental Challenges to China’s Future.» This article was adapted from an essay that will appear in the September-October 2007 issue of Foreign Affairs.