Kommentar

New York Times-journalisten Howard W. French har reist rundt i Hebei-provinsen i bil i en uke. Provinsen grenser til Beijing. Han fant en fattigdom og en trøsteløshet han ikke har sett noe annet sted.

I Norge er det blitt populært å idyllisere det kinesiske fremskrittet. Det er som om vi ikke vil se at Kina har kopiert Det Store Spranget med kapitalistiske metoder. Det er den samme eksperimentering med mennesker som under Mao. Menneskeliv betyr lite.

AKP (m-l) glorifiserte Kina under Mao. Gjør «borgerpressa» det samme nå fordi sosialistene er blitt rov-kapitalister?

Bakenfor ligger en eldre holdning: Kina er så stort, man kan snakke om det i generelle vendinger. Hvem bryr seg om folket? Slik man også har snakket om Russland og andre store land og riker. Da ligger det snublende nær å identifisere seg med lederne, hvilket man halvveis gjør med dagens Kina.

De fortjener det ikke. At et styre kan kalle seg sosialistisk som viser en slik ringeakt for folket, er nok et kapitel i sosialismens degenerasjon.

Kapitalister og leninister vil si: Men hvordan ellers industrialisere et land uten å hente merverdien fra landbruket? En midlertidig, smertefull prosess altså. Men slik er det ikke i Kina. Utviklingen befinner seg på et helt annet nivå, her er alt tillatt. Ingenting er gjort for å rydde opp etter smelteovnfarsen Mao satte i gang. I kullgruvene graves det for fullt, selv om lufta er stinn. Det håndheves ikke regler for utslipp. I det hele tatt: Hensynet til miljøet er ikke-eksisterende.

As it happens, I spent much of last week driving through a stretch of northern China. I will dispense with the Japan comparisons, because the contrasts are too stark to be useful. I’m still groping for other points of reference, though, because even after visiting scores of countries, very little that I have seen elsewhere reminds me of the tragedy of the Chinese countryside.

During a jaunt of several days through Hebei Province, which borders Beijing, I never once saw the sun in the sky. What I mean by this is that the air appeared as thick as gruel, due to the heavy burden of particulates that come from coal mines, steel mills and other smokestack industries.

It is what I saw on the ground that gave me the greatest occasion to worry, though. Everyone knows about the miraculous Chinese economy. We are routinely invited to ooh and ah over the growth of its gross domestic product, its industrial prowess and the proliferation of skyscrapers in the big cities. But the predominant reality is less often seen. To a great extent, the rural world, where 60 percent of the people in China live, consists of blighted land, a development nightmare, a modern-day dust bowl for which one has trouble imagining any near-term fix.

Man har bare fortsatt med nye synder under rovdrift-kapitalismen, uten å rydde opp etter de gamle. Hvordan påvirker det folks ethos?

Hebei is, in many ways, a perfect microcosm. Here one sees the scars of campaigns decided in Beijing past and present, starting with the Great Leap Forward, in which Mao Zedong decided that surpassing Britain as a steel producer was a matter of national urgency, and the countryside was cleared of trees to fuel hugely wasteful backyard furnaces that mostly produced junk.

The countryside I toured was unremittingly ugly, littered with derelict factories built in crash programs whose slogans have long been forgotten and eventually abandoned, left to rust with no effort at cleanup or land reclamation.

The rolling, mogul hills conceal a vast network of antiquated coal mines, where Chinese laborers are sent ever deeper into the earth in a quest for fuel to keep an extraordinarily wasteful economic machine humming. In mines like these, men die in numbers that would be treated as a national scandal elsewhere or, as Indian commentators have remarked, would bring down an elected government.

Menneskene blir ikke behandlet annerledes enn miljøet. Når en kvinne får aids blir mannen hennes sparket fra jobben. Bøndene skal kanskje få gratis skolegang!

If you drive into those hills you may tour villages where the standard of living appears not to have changed for a generation. I sat in one typical home interviewing Liu Xianhong, a 32-year-old mother with AIDS, whose only source of warmth in the dead of winter was a small electric heater. A thick piece of cloth swung in the open doorway, the only barrier between inside and out. Liu never completed elementary school. She could not afford to.

Her husband was fired from the mine when it was learned that she, not he, had AIDS. Her relatives were beaten by the police for complaining about their situation. She was warned not to talk to outsiders.

«They said I should rely on the government to help solve things,» Liu said, unschooled, but ably intuiting one of the biggest problems in China. «I’ve relied on the government before, and that’s how I got into trouble.»

French var også i provinshovedstaden, og den var som å komme til Shangri-La. Moderne motorvei og glinsende nye høybygg, kontrasten kunne ikke vært større. Det er dette Kina liker å presentere som sitt nye ansikt. Men dette er et falskt fremskritt. Det skaper ikke velstand for bøndene eller arbeiderne. Det er prestisjebygg for pamper som skor seg på korrupsjonen.

Slike bygg strutter kinesiske storbyer av, og utlendinger lar seg blende. OL i Beijing kommer til å bli en orgie av reportasjer om hvor fantastisk Kina er blitt.

Det French forsøker å si er at det er en orm i det kinesiske velstandseplet. Den spiser av naturkapitalen som også er menneskene, og regningen som tårner seg opp er svimlende, både økonomisk, økologisk og politisk.

Letter from China: A countryside jaunt to the reality of China