Kort

Leder av Unge Høyre, Kristian Tonning Riise, har markert seg som prinsipiell forsvarer av ytringsfriheten. Han fant lite samsvar mellom de karakteristikkene Antirasistisk senter delte ut til Lars Vilks og det han virkelig sa. Kunst, kontekst og døve ører.

Jeg hadde ikke hørt om verken Park eller foredraget på Deichmanske før jeg ble invitert til gårsdagens demonstrasjon for et par dager siden. Min ryggmargsrefleks sa umiddelbart at denne demonstrasjonen ikke var noe jeg kunne slutte meg til. I stedet valgte jeg å invitere meg selv til foredraget med Vilks for å høre hans argumenter, og gjøre opp mine egne meninger. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Demonstrantenes beskrivelse av hva som foregikk inne på biblioteket sto nemlig i ganske grell kontrast til det som faktisk ble formidlet.

Vilks holdt ingen ubetinget forsvarstale for Park, men problematiserte det han mener er en høyst subjektiv tolkning av Parks kunst gjennom å vise og analysere mange av hans bilder, sette det inn i en kontekst og sammenligne det med andre kunstutrykk. Jeg synes Vilks foredrag var svært interessant. Han gjorde grundig rede for hvilken kunsttradisjon Park står i og hvordan han mener de enkelte verkene må tolkes. Kanskje overdriver Vilks den politiske brodden i Parks kunst? Det er ikke jeg i stand til å vurdere, men det er sikkert flere elementer ved Vilks resonnementer som kan problematiseres og kritiseres. Det forsvarer likevel ikke, uten videre, å stemple ham som «naziapologet».