Sakset/Fra hofta

Arbeiderpartiets – og da særlig Jonas Gahr Støres – håndtering av OL-saken har vært en regelrett pinlig og amatørmessig affære, og et ypperlig eksempel på hvordan en ikke skal bedrive politisk spill. Her er fem punkter som forklarer hvorfor de kommer så uheldig ut:

Elitismen: Mens OL-saken ble behandlet på demokratisk vis innad i de andre partiene, vurderte ledelsen i Arbeiderpartiet å svinge partipisken for å tvinge samtlige av sine stortingsrepresentanter til å stemme etter deres syn. Dermed kunne hele stortingsgruppen til AP bli presset til å stemme ja, til tross for at de fleste av fylkeslederne i partiet var imot (i likhet med den øvrige norske befolkningen).

Hykleriet: I onsdagens Debatten på NRK omtalte Jonas Gahr Støre Høyres behandling av saken som «patetisk» grunnet manglende åpenhet. I går kveld kunne imidlertid NRK avsløre at det var Støre og Arbeiderpartiet som senest i mai blokkerte en åpen OL-behandling i Stortinget, foreslått av Venstre. Den autoritære prosessen i AP kan dessuten sies å ha vært langt mer lukket enn den som har foregått parallelt i Høyre.

Utydeligheten: Da de andre partiene hadde bestemt seg, hadde Arbeiderpartiet, tradisjonen tro, enda ikke tatt et endelig standpunkt. Selvfølgelig i overensstemmelse med deres klassiske strategi om politisk helgardering. Støre ønsket ikke å flagge sitt personlige syn, selv om det hele tiden har vært vel kjent at han har arbeidet iherdig på innsiden av partiet for å presse igjennom et ja.

Snudde kappen etter vinden: Da Høyre omsider gikk inn for et nei, og OL-håpet ble fullstendig punktert, fastslo Støre overfor VG, stikk i strid med alt han hadde foretatt seg i saken opp til det punktet, at han var lettet. Dette får ham til å fremstå enda mer som en opportunist, en jojo, et norsk motstykke til Frank Underwood – langt mer opptatt av det politiske spillet enn av prinsippfasthet og indre overbevisninger.

Et unaturlig opposisjonsparti: – Vi er i opposisjon og da er det faktisk vår oppgave å være kritisk til prosesser, svarte Støre på spørsmål rundt hans kritikk av Høyres OL-prosess. Opposisjonspartier kritiserer vanligvis regjeringer på grunnlag av tydelige politiske motforestillinger. Arbeiderpartiet har siden regjeringsskiftet derimot kritisert prosesser og lignende flisespikkeri, og fremstår som politisk uinteresserte og tomme for idealer og overbevisninger.