Sakset/Fra hofta

Suzanne Aabel setter skapet på plass i den norske Israel-debatten i en kronikk i VG. Nesten.

Opphisselsen over hva Israel gjør, overskygger alt annet i en region som druker i vold. Hva kan det komme av?

Man trenger ikke være ekspert for å se – ja, nettopp – mangelen på proporsjonalitet.

Men Aabel merker en egen hissighet hver gang hun forsøker å sette skapet på plass.

Så hva er det som trigger dette raseriet i folk? Det er totalt utmattende å tenke på. Hver gang jeg har ymtet frempå i sosiale medier at det brennende engasjementet for nettopp denne konflikten og ikke andre større og mer dødelige kriger rundt i verden er ulogisk for meg, tar det ikke lang tid før noen hisser seg opp. De lurer fælt på hva jeg antyder.

Ja, så nå har jeg sagt det høyt. Det er ikke én, men ti enorme rosa elefanter i rommet, og de er ikke anti-sionistiske. De er antisemittiske.

Det er ikke bare at de pro-palestinske hisser seg opp mer enn før. Det er noe med klimaet i Norge og Europa som er annerledes.

Aabel forteller fra egen hverdag:

I Norge får mine venner med kippa velmenende råd om å bruke caps i stedet for det jødiske hodeplagget, da det kan provosere andre. En er blitt ropt «Jewpig» etter. En annen har fått trusler på telefonen av fremmede. Barna til venner av meg har fått juling med en grein i klasserommet, det har blitt tegnet hakekors på tavlen og surret toalettpapir rundt overarmene, mens det ble marsjert rundt i klasserommet med høyrearmen strukket ut. Som moren til dette barnet sa det: «Sjetteklassinger gjør ikke sånt av seg selv. Dette har de lært hjemme.»

En spesiell teknikk pro-palestinerne har utviklet, er å bli opphisset hvis noen våger å dra antisemittismekortet. De er blitt enige om at dette er en sjofel måte å stanse debatten på. Derfor er det illegitimt, og de har rett til å bli opphisset.

Mine meningsmotstandere har to-tre favorittargumenter når jeg hisser dem opp: Jeg veiver ifølge en del mennesker med både jødekortet, antisemittkortet og ikke minst det mest forbudte kortet av alle: Holocaustkortet.
..
For som jødisk kvinne i Oslo som støtter Israel, men samtidig er imot krig, okkupasjon og blodbad, vil jeg gjerne ha meg frabedt å bli anklaget for å misbruke det faktum at nitti prosent av min mors familie døde i Auschwitz.

Dette siste poenget kunne Aabel ha gjort mer av. For her ligger en stor hund begravet. Hvordan en meningsblokk utvikler en samstemthet om at det er uetisk å snakke om antisemittisme, for det er misbruk av historien. Det er å brennemerke folk for å stå opp mot dagens urett. Noe så umoralsk! Å bruke historien til å stoppe munnen på dem som forsvarer dagens ofre! Makan!

Det er bare ett problem med denne tankegangen, og det er forsvarernes forhold til den siden de forsvarer. Hva med kritikken av dem? Hører vi noe om den? Svært lite.

At dette siden ledes av en bevegelse som trykker «Sions vises protokoller» til sitt bryst, har antisemittisme som program og ønsker å utslette staten Israel, får liten oppmerksomhet.

Dermed har den pro-palestinske siden slått bena under seg selv, og deres indignasjon over å bli kalt antisemitter er rett og slett horden som er blitt enige om å frikjenne seg selv. Uansett. Det gjør at det er vanskelig å få øye på noen grenser eller hemninger. At hennes kronikk kommer i VG, er et godt tegn.

Men selv Aabel er preget av landet hun bor i. Hun har litt vanskelig for å se nødvendigheten av Israels handlinger, men kommenterer dem slik:

Resultatet av kampene er beklageligvis atter en gang et overveldende antall drepte sivile, og et nyhetsbilde som glemmer resten av verden umiddelbart og kjører forside på forside, og toppsak på toppsak, med blodige palestinske barn og sørgende kvinner og menn forlatt i ruiner uten noe igjen. Israel har gått til verks på denne måten før, og resultatet blir alltid det samme.

De som kritiserer Israel, hva foreslår de at Israel skal gjøre isteden? Vente på neste kidnapping? Neste massakre?

Det finnes ingen enkle løsninger, men det finnes noen taktiske svar som Israel må gi. Der og da. Fordi det er et demokrati.

Den propalestinske alliansen blir så opphisset over resultatet av Hamas’ strategi, og lar vreden gå ut over Israel.

Man konstruerer en ideologi som rasjonaliserer aggressor og går inn i rollen som forsvarer av ofrene. For mange er det en form for aggresjon på vegne av ofrene. Jo verre bildene, desto mer kan de tillate seg. Og her dukker nazi-sammenligningene opp.

Det er denne aggresjonen Aabel merker, og hun blir skremt. Det har hun all mulig grunn til.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/joedehets/kronikk-joedenes-kreftsvulst/a/23260964/

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også