Kommentar

Hele uttrykket går som følger: «Det hjertet er fullt av, flyter/renner munnen over med,» skjønt mange andre oversettelsesvarianter finnes på dette som på andre ordtak med utspring i Bibel-sitater. Meningen er sånn mer eller mindre at man snakker om det man er glødende opptatt av. Og ikke sjelden er dét man da sier avslørende for både hva hjertet strever med og hvordan hjernen bearbeider tematikken, annerledes kan det ikke være. Ordvalget kan avsløre mer enn man selv kanskje innser i kampens hete. Ikke alltid er resultatene like flatterende.

Vi har de siste ukene kunnet bevitne flere særdeles informative eksempler på slikt «sleivete språk og flammende retorikk» for å tjuvlåne terminologien fra et herværende nettsted, og jeg skal trekke frem bare to slike. Det dreier seg i begge tilfeller øyensynlig om såkalte Gode Mennesker som i vrede – de ville nok selv sagt hellig vrede om de hadde funnet det naturlig å omgås med slike begreper – har utgytt seg over det de oppfatter som den ekstreme høyresidens skamløse tanker, ord og gjerninger. Til den omtalte høyresiden regnes ofte document.no og i det ene av de to eksemplene tar da også Det Gode Mennesket et generaloppgjør med nettopp dette nettstedet. Siden jeg har skrevet her i en tre års tid nå – til like under pseudonym hvilket jeg forstår er spesielt ille – er jeg formodentlig en del av grumset det tas avstand fra, så det følgende kan kanskje sees på som et mildt tilsvar fra min side.

Det første eksemplet var ført i pennen på Facebook av leder for Norsk Bibliotekforening, Mariann Schjeide, og ble av Christian Skaug fortjenstfullt delgitt document.nos lesere her. «Ett axplock» – kudos til våre svenske venner – av formuleringene angir tonen: «Eg opnar ikkje eingong. Denne vanvittige sida [det er document.no som omtales] full av konspirasjonsteoriar skrive [sic] av folk med eit syn på tilværet og vår kvardag i Noreg som er hinsides det meste.» Videre: «Vemmeleg side, vemmeleg innhald, vemmelege folk.» Enda mer: «Sida er rape gal, dette er ei side folk flest ler av.» La oss også unne oss en avslutning: «Og eg kan diskutere mykje, men ikkje denne sida, via desse folka og det denne gjengen representerer. Lavmål.»

Sånn går no dagan. De fleste av dere har sett disse «utspillene» før og mange har også kommentert dem. Jeg vil gjerne gi mitt besyv med om enn fra en litt annen vinkel, men la oss først legge også det andre eksempelet på Gode Menneskers retorikk på bordet.

Dette har sitt utspring i uenighet om krigen i Midtøsten, en konflikt som naturlig nok skaper emosjoner og der det ikke bare er retorikken som flammer opp iblant. Men bloggeren og PR-rådgiveren Elisabeth Norheim hevet seg opp på et helt nytt nivå da hun i følge Dagbladet nylig skrev dette på sin Facebook-side (hitsatt ordrett og bokstavtro, men med en forklaring i hakeparentes): «FAN De svina i MIFF [Med Israel For Fred] rykker inn annonser i flere riksmedier for å sverte Gilbert – en lege som på frivillig basis redder liv dag og natt i Gaza. Hva feiler folk? Dere er virkelig Satans barn slik dere holder på og vi kan ikke gjøre stort med Israel, men dere kan vi gjøre noe med. Kom an venner – la oss plukke dem ned en etter en. Its on og de skal ALDRI slippe unna. Hver og en av dere er fra og med i dag personlig ansvarlig for hvert eneste barn dere dreper. For det er akkurat det dere er. Barnemordere.»

Jaha, intet mindre; Norheim kom i sannhet med «eine grausame Salbe» og MIFF har da også anmeldt henne til politiet for trusler. Hvordan dét går vet jeg ikke, ulærd som jeg er uti jusens irrganger, men jeg syntes ikke Norheims advokat, John Christian Elden, lød umiddelbart overbevisende da jeg hørte ham si på Nyhetene (o pengegud et-eller-annet sted i dypet: hadde jeg bare en krone for hver gang under de siste 20 år jeg har hørt en justice-for-hire talsmann i mediene straks-bedyre sin klients fortreffelighet og uskyld!) at Norheim selvsagt hadde snakket om å plukke ned MIFF og andres argumenter, ikke menneskene selv. Iallfall for Elden var dette åpenbart nærmest inntil det pinlige, virket det som, og han forutså at politiet neppe ville bruke mer enn 2 minutter på å henlegge saken. Kanskje han har rett.

Norheim er åpenbart en både oppmerksomhetsglad og talefør dame som ikke legger fingrene imellom i karakteriseringen av andre, ikke minst om «les autres» er jøder. Siden vi lever i en tid da det er blitt vanlig å sette liksomdiagnoser på politiske meningsmotstandere – hvem har ikke opplevd å få sitt tankesett og sine oppfatninger karakterisert som islamofobe eller på annen måte sykelig hatefulle, for eksempel? – så lurte jeg faktisk litt på om damen led at en eller annen politisk variant av tourettes syndrom der man tvangsmessig slenger ut av seg de verste ting og på de verst tenkelige tidspunkter uten å kunne noe for det. I så fall skulle man vel bare la saken synke stille hen. Men jeg tror ikke så er tilfellet, vi har nok bare å gjøre med en person som helt enkelt ikke bryr seg med å legge bånd på seg i omtalen av andre, og etter all sannsynlighet lar hun dette skje fordi hun over tid har merket at slik oppførsel aksepteres.

Det går en klar anstendighetsmessig sammenhengslinje mellom tidligere justisminister Anne Holts kakerlakk-retorikk fra to år tilbake (omtalt blant annet her og her), Elisabeth Norheims anklager mot MIFF for å være Satans barnemordere som skal plukkes ned (mens jeg skriver har Hans Rustad kommentert hennes koleriske og for alminnelig dannede mennesker totalt uakseptable ordvalg her) og Mariann Schjeies von-oben-herab avstandstagen fra de angivelig vemmelige og ansiktsløse på document.no, disse lavmålsmennesker hvis skrifter man ikke engang vil nedverdige seg til å åpne og lese. Hva er det som er skjedd i Norge når meninger og formuleringer som disse kan slenges ut i det offentlige rom av aktive samfunnsaktører, av mennesker som burde skjønne at slik oppførsel og slikt ordvalg egentlig er uhørt?

Folk merker fort hva som er akseptabelt eller endog bejaes i samfunnet rundt dem, og de fleste anpasser den egne adferden deretter, som regel automatisk for andre enn de mest notorisk opposisjonelle i blant oss. For dem som er opptatt av å klatre i de maktnettverkene som til enhver tid står til buds, så er selvfølgelig oppmerksomheten og bevisstheten rundt de egne meningene og ordvalget særdeles betydningsfullt; man skal si de riktige tingene og ha de riktige meningene for å høre til blant dem som regnes med. Når samfunnet raskt endrer seg, endres også rommet for det akseptable, i alle fall det som omfattes av konsensus innen Det Store Vi i det nye Norge.

Samfunnsdebattanter som Holt, Schjeide og Norheim VET at det i maktens Norge finnes en ganske annet aksept for skarp retorikk, inklusive bruk av de groveste skjellsord, når angrepet rettes mot høyre enn om det samme skulle skje mot venstre. Slik har det vært siden 68-erne i beste Gramsci-stil og i Edvard Bulls ånd fullførte den lange marsjen gjennom institusjonene. Om førstnevnte kan man lese i lenken. For dem uten fetisj-preget interesse for norsk mellomkrigshistorie skal det nevnes at sistnevnte, altså historieprofessor Bull, var utenriksminister i den aller første Arbeiderparti-regjeringen, Hornsruds fra 1928. Bull var en av partiets mest fremtredende ideologer og en som sa ting klarere enn det siden er gjort. Sitatet ”Hele skolen må gjennomsyres av den sosialistiske tankegang. Og den eneste måte vi kan nå dette på er, så vidt jeg kan se, at der bare ansettes sosialistiske lærere. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.” stammer fra ham.

Behandlingen av «unge og villfarne» på de to sidene, venstresiden og høyresiden, illustrerer skjevheten i holdning fra Maktas side med all mulig tydelighet. Såkalte nynazister nyter ingen respekt overhodet i det norske samfunnet, de nøt det ikke da de oppstod på slutten av 70- og utover 80-tallet og de har ikke gjort det siden. Hoderistingen over og fordømmelsen av dem var unison, og man brukte fra det offisielle Norges side betydelige ressurser av ulike slag for å bryte opp miljøene, små som de var, og fjerne det lille som fantes av rekruttering. Dette ser ut til å ha vært vellykket, i alle fall i den forstand at nynazisme i dag knapt finnes i landet vårt.

Annerledes har det vært med holdningen til og behandlingen av venstreaktivister og -ekstremister. Blitzerne – selve symbolet på gi-fingeren-til-foreldre-og-alle-andre-autoriteter bevegelsen i Oslo – har man tatt på med silkehansker gjennom mange tiår. Miljøet har fått gjære, og Anders II så vel som langt mindre farlige ekstremister har gått i en god og radikaliserende skole der. Vesentlig mer strikte organisasjoner som «Tjen folket» og utallige andre mer eller mindre kommunistiske klekkerier har vært holdt under armene med offentlige skattekroner som en del av den milde faderholdningen Han Stat har hatt overfor de mest bråkete, men likevel akseptabelt opposisjonelle, blant barna. Man har vist forståelse ommatt og omattatte (vår alles kjære Alf Prøysen fyller tross alt hundre i dag, et faktum jeg får la smitte over på språket, i det minste litt…), for de har jo kjent seg selv igjen i rølpernes oppsternasighet, sett sin egen ungdom reflektert i nye generasjoners oppkjeftighet og tenkt at til sist, til sist vil også disse finne seg vel til rette i Faderhuset og bli kultursekretærer og direktører og det som enda finere er. Noen beinharde kommunister har til og med funnet veien inn i regjeringen eller til LOs topp; hvem skulle trodd slikt på Håkon Lie, Parelius Mentzen og Tor Aspengrens tid?

Flere som offentlig har hevdet meninger oppfattet som ufjelgt høyreorienterte, har derimot måttet tålte betydelige sosiale sanksjoner og har til og med mistet jobben til tross for at deres angivelige overtramp for vanlige nordmenn måtte fortone seg som små eller ikke-eksisterende. La meg nevne bare to nylige eksempler blant flere: Anders Ulstein mistet sin stilling i Actis på grunn av en kritisk kommentar han skrev mot statsminister Stoltenberg og la ut på document.no 22. juli 2011 etter smellen i regjeringskvartalet, men før drapsorgien på Utøya var blitt kjent. Ole Jørgen Anfindsen mistet jobben i Det Norske Veritas på grunn av sin opptreden som vitne i saken mot Anders Behring Breivik så vel som at han under år har stillet seg utenfor konsensus på mange betente områder innen norsk samfunnsdebatt, ikke minst hva genetiske forskjeller mellom etniske grupper eller menneskeraser angår.

Den norske aksepten for annerledes tenkning eksisterer mer i teorien enn i praksis med mindre du befinner deg innenfor en relativt smal sektor av allment godtatt uenighet. Denne er så trang at helt vanlige norske borgerlige oppfatninger og holdninger om alt fra naturgitte ekteskapsstrukturer til ønskelig utenrikspolitikk til, fremfor alt, hva som er en for nasjonen gavnlig innvandringspolitikk, ikke lenger rommes innen grensene. Staten Norges meninger har endret seg, ikke mine, og dette er meg en kilde til stadig sorg. Jeg vet at svært mange vanlige nordmenn deler denne følelsen.

At samfunnsaktører som de tre ovenfor nevnte kvinnene mer eller mindre eksplisitt skjeller ut meg og andre som tilhørende en annen tid og værende onde på det ene eller andre viset, tar jeg til etterretning. Det bekymrer meg ikke særlig, for jeg oppfatter ikke at de har synderlig etisk pondus og heller ikke ellers besitter injurierende kraft. De får si sitt, jeg svarer på min måte, og så får leserne finne ut hvem de anser som de mest troverdige.

Personlig hadde jeg mer tiltro til de direktetalende damenes vurderingsevne før enn etter at jeg leste det de skrev. Også slik representerer det en fare å sette ord på papir: man vurderes på grunnlag av dem.

Les også

Stadig lenger -
Hat og fobier -
Politisk forakt -
Å nesten se sjøormen -
Matriosjkakrigen -