Kommentar

De to tittelordene – det første av germansk, det siste av latinsk opprinnelse – er meningsmessig identiske, men de brukes likevel ofte sammen for ekstra effekt. Om hvem brukes de? Hva innebærer bruken under overflaten eller, sagt på en annen måte, hvilke signaler er det man sender ut ved å omtale noen eller noe som omstridt og kontroversielt? Endelig: Hva er status eller bruksområdet for ordenes substantiviske motsetning – enighet og konsensus – i den moderne samfunnskampen om politisk-ideologisk makt?

Det ser etter min beste lesning av samtiden ikke ut til å være tilstrekkelig at meninger er sterkt delte om en person, organisasjon eller foreteelse for at vedkommende skal omtales som omstridt og kontroversiell, for adjektivene glimrer med sitt fravær i de fleste sammenhenger der de objektivt kunne passet. Man hører for eksempel aldri NRK eller riksavisene omtale SV eller partiets ledende talsmenn – herrer som Lysbakken og Snorre Valen – som være seg omstridte eller kontroversielle, og dette til tross for at temmelig mange blant oss vurderer det kommunismeleflende partiet og dets ledende kadre på en ganske annen og mindre vennlig måte enn det deres sympatisører gjør. Heller ikke til dem som holder til enda lengre ut på venstresiden, Rødt, Blitz, SOS Rasisme eller hva det nå heter alt sammen, blir de nevnte adjektivene vanemessig klistret ved nærmest enhver offentlig omtale.

Ganske annerledes går det for seg når høyresiden karakteriseres. Det herværende nettstedet har fått mer enn sin «fair share» av distanseskapende betegnelser; omstridt og kontroversielt er vel blant de mest velvillige adjektivene som har vært brukt av hovedstrømsmediene for å karakterisere document.no. Uttalelser fra ledende politikere som Tybring-Gedde og Sandberg i landets tredje største parti markeres tidt språklig med de nevnte varselordene, og det samme gjelder i enda større grad alt som kommer fra små og svake organisasjoner som Pegida og MIFF.

Går vi utenlands, så ser vi samme praksis fulgt opp av både norske og andre lands journalister. Det skulle aldri falle NRK og SVT inn å invitere en fra sykdom tilbakevendende Jimmy Åkesson, Sverigedemokraterna, til et vanlig samtaleprogram på fredagskvelden med mindre man samtidig tar tydelig avstand fra partiets historikk, ideologi og praksis, og drapstruede karikaturtegnere som Kurt Westergaard og Lars Vilks får også ofte de aktuelle ordene lagt til ved offentlig omtale, som for å gni inn deres annerledes-status. For en tid tilbake var det arrangørene av tegnekonkurransen i Garland, Texas, som ble behørig merket som omstridte og kontroversielle for å gjøre det klart at «de ikke er som oss,» og selv da et nytt forsøk ble planlagt på å halshugge en av dem, Pamela Geller, så var den mediale støtten påfallende lavmælt. Visst, man bør ikke hverken skyte eller skjære halsen over på noen, dette er NRK, TV2 og avisene tydelige på, men man lar det likevel mer enn skinne gjennom at de aktuelle personene i betydelig grad selv bringer ulykke over seg ved å opptre provokatorisk overfor de religiøse fanatikerne som forsvarer Allahs og Muhammeds ære. Implisitt i poengteringen er en fordømmelse fulgt av et nytt imperativ; man skal ikke opptre slik at noen krenkes, man skal være fintfølende og derved unngå spente situasjoner. Fremfor alt må man ikke si sin hjertens mening om ham-du-vet eller hans samtidige forsvarere som blir så inderlig rasende når slikt skjer, og som tydeligvis ikke har kontroll på eget sinne.

Vi har altså rett nok en meget stor grad av ytringsfrihet i samfunnet, men meningskanalen der denne kan utøves uten at sanksjoner gjøres gjeldende, er smal; det første forholdet understrekes ofte av mediene, det siste bare sjelden. Trår man utenfor grensene, utløses typisk omtale som omstridt og kontroversiell; et lite kainsmerke stemples i pannen med bud om fremtidige konsekvenser som er vanskelige å forutsi. Er man innenfor, derimot, om man omfattes av Enigheten, av den konsensus som oppfattes som ideell i norsk samfunnsdebatt eller mangel på sådan, så er man trygg. Man liker nemlig ikke alvorlig uenighet i Norge, diskusjon om de store spørsmålene; slikt forstyrrer freden og hyggen. Beslutninger skal helst fattes enstemmig, alt annet er et nederlag for systemet.

Trangen til enighet er ikke av ny dato. En av de nordmenn som opplevde det bøygformete, passiv-aggressive systemet mest på kroppen og særlig sjelen, og som i sin tid reagerte mest kontrært på forventningene om å innrette seg etter flertallet, var Henrik Ibsen. Han visste godt hvordan han skulle få sagt det, n’Henrik, og slike er ekstra uglesette. Til intellektuelt motmæle tok han i hele sin produksjon, ikke minst tydelig gjennom omtalen av «den forbannede kompakte, liberale majoritet» i «En folkefiende.» Man kan mer enn formode at deler av Ibsen selv ble bakt inn i rollefiguren dr Stockman i hvis lodd det falt å stå mot den allmenne dumheten. Folkefiender blir, i likhet med domsprofeter, sjelden velsette eller godt behandlet av makthaverne, av de mange som mener seg å ha retten og moralen på sin side.

La oss se nærmere på hvordan de omstridte og kontroversielle bemøtes som ikke stiller seg bak den nåværende innvandringspraksisen, som ikke ser «et fargerikt fellesskap» som ideal for fedrelandet. Slike passer ikke inn i Det Nye Norge. De, altså vi, sier og gjør «gale ting,» slikt som andre finner upassende eller endog påberoper seg å bli krenket av; den brede enigheten ødelegges av slikt. Men minst to forhold gjør seg gjeldende som burde stemme det politisk korrekte flertallet til ettertanke.

Étt er det rent faktiske ved hvem som har rett og hvem feil i de ulike moralsk ladete stridsspørsmålene – meningene er åpenbart delte om disse – men konsensus-søkerne burde uansett i et dialektisk nytteperspektiv hilse velkommen selve prosessen med kontinuerlig meningsbrytning også utenfor komfortsonen. Tese skal ideelt møte antitese i samfunnsdebatten, bare da kan syntesen skapes som løfter forståelsen opp på et høyere nivå. Skjønt dagens liberalere både på venstre- og høyresiden er neppe interessert i hverken Hegels eller Marx’ analyseverktøy; dialektikk oppfattes formodentlig som noe gammeldags som mest har å gjøre med bruk av ulike målføre eller nynorsk i skolen eller slikt, hva vet vel jeg. Uansett er det åpenbart at man taper intellektuell spenst ved å prøve å legge lokk på meningskampen. Likeledes er det tydelig at dette er en konsekvens man mener seg å kunne leve godt med.

I den nye tid ligger diskusjonsdeltagernes sikkerhet hele tiden som en verkebyll under enhver samfunnsaktivitet som kan oppfattes som krenkende for dem-dere-vet. I så måte er det skremmende paradoksalt at man akkurat nå, når det er blitt riktig farlig å uttale seg ufordelaktig om guder og deres profeter, formelt tillates å si hva som helst av stygge ting om religøse strukturer i og med opphevelsen av blasfemiparagrafen. Stilt overfor denne nye trusselvirkeligheten er det dessverre langt fra slik at «alle er Charlie» og omfattes av allmenn samfunnsbeskyttelse og -solidaritet. Man legger i stedet systematisk avstand til dem på høyresiden som rammes av islamistisk raseri, trusler eller vold. Det sies ikke høyt, men undertonen er klar: Disse omstridte og konstroversielle har brakt ulykken over seg selv ved å være provoserende, de får i stor grad skylde seg selv, enten de heter Wilders, Ayaan Hirsi Ali, Vilks eller er blant de langt mindre kjente, men mer tallrike, ofrene.

Det faller naturlig å tenke på presten Martin Niemöllers berømte dikt fra nazitidens Tyskland i sammenhengen. Man så bort da de andre ble tatt – man finner alltid grunner for slik unnfallenhet – så da turen var kommet til en selv, fantes ingen igjen som kunne yte motstand. Overført på vår tid betyr det følgende: Ingen, gjentar ingen, form for terror eller intimidering skal tillates mot dem som benytter seg av sin grunnlovsfestede rett til å si sin mening om samfunnet, uansett hvor kritisk den måtte være, ikke fra narsissistiske breivikinger eller hvem andre det nå måtte være på høyresiden, selvfølgelig, men heller ikke fra såkalte antifascister og antirasister på motsatt side. Det mest aktuelle er dette: Såkalt krenkede muslimer skal innrømmes absolutt null rett til å «straffe» (les: terrorisere) dem som de mener viser den ene eller andre formen for ringeakt mot deres gud, profet eller religion. Det er i sammenhengen fullstendig likegyldig hvorvidt de såkalte forøverne tilhører venstresiden (som kretsen rundt Charlie Hebdo) eller høyresiden. Man kan mislike det de driver med, men det er tillatt. Ferdigsnakka, som det heter på moderne norsk.

De som er mest stemt for å svikte andre, til billedlig talt å slenge til krokodillene dem som står fjernt fra en selv politisk-ideologisk, skal vite at krokodiller har meget stor appetitt. Det kan være de selv blir krokodillemat til slutt som også Niemöller påpekte, men på et annet språk. Hva gjelder feminister, homser og andre som mener seg å tilhøre en chic og urban venstreside, så bør de ganske ha særskilt klart for seg hvem det er de egentlig viser forståelse og til og med degger for. De islamistiske krokodillene blir ikke mette så lett. Får de makt også hos oss, så blir de nevnte kategoriene mennesker blant de første som slukes.

Hva som best gagner Norge, er det vi skal rette oss etter, ikke hva som er best for islamistiske propagandister. Det er på tide at rekkene sluttes om denne grunnoppfatningen. De som ikke kan klare seg alene, burde være spesielt forsiktige med ikke å svekke grunnen de står på.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også