Sakset/Fra hofta

Det kan bli mye terror og jihad, ikke akkurat lystelig lesning i sommervarmen. Men har vi noe valg? Man kan velge å lukke øynene, men før eller siden innhentes man av «utviklingen» Det er bedre å leve med åpne øyne.

At Document må ha så mye om dette mangslugne temaet skyldes selvsagt at de store mediene enten ignorerer det eller later som om de ikke forstår sammenhenger. Vi må således kompensere for deres manglende dekning.

Mange har forstått at det som skjer i Nigeria, Mali, Den sentralafrikanske republikk, Sudan, Somalia, Jemen, Saudi-Arabia, Bahrain og Kenya har en del felles trekk. For ikke å snakke om Irak-Syria, Libanon, Tyrkia, Iran og Kurdistan.

Man kan beskrive det som en malstrøm, et dragsug. Et imploderende sort hull.

Europa befinner seg i utkanten av dette gravitasjonsfeltet, men ikke lenger unna enn at vi rykker stadig nærmere. En gang plukket norske båter opp båtflyktninger fra Vietnam. Det var politisk besværlig. De skulle jo ikke flyktet fra seieren over USA. Nå flykter folk fra samfunn som bryter sammen i Sahel og Midtøsten. Men vi hører ikke noe om at norske båter plukker dem opp. Eller at andre båter gjør det, bortsett fra italiensk kystvakt.

Man vet uten å si det høyt, at disse menneskene forsøker å flykte fra dragsuget, og at Europa risikerer å bli sugd inn.

Dette er hendelser som hverken dekkes av ord som utfordringer eller problemer. De er historiske størrelser på linje med folkevandringene. Å skjule dette er å føre folk bak lyset.

Globalisering betyr også globalisering av konflikter, og spredning av dysfunksjonelle, udemokratiske samfunn. Kun ved å se konfliktene i hvitøyet kan vi gjøre oss noe håp om å håndtere dem.

Den som ikke vil se vil til slutt ikke ha noe valg. Han blir offer.

Det vil derfor være mye stoff på Document som vi gjerne skulle vært foruten. Men fordi vi ønsker å forsvare friheten – som er friheten til å velge – blir vi nødt for å følge stadig tettere med. Man kan bli trett, lei. Men både pessisme og resignasjon er luksus vi ikke har råd til. Virkeligheten er noe vi i stadig mindre grad velger selv. Jeg tror det skremmer mange. Det strider mot alle forestillinger vi har om vårt samfunn, særlig de offisielle, som hyller dette fullbyrdede faktum som noe ønskverdig. De fleste har for lengst merket malurten i begeret, og vil helst slippe å tømme det. Men virkeligheten kan vi ikke slippe unna.