Tavle

«Dette er som da britene knakk Enigma-koden til tyskerne under krigen», skrev Dagbladet her forleden, innen det hurtig ble rettet til «knekte» – og ære være avisen for dét.

Men knakk er jo ikke alltid feil. Grenen knakk, men jeg knekte grenen. Så hvordan avgjør man hva som er riktig?

Å knekke er egentlig to verb, dvs. det tilhører klassen av såkalte parverb, som lever i samme univers av betydninger uten å bety eksakt det samme. De dreier seg om det samme, men det er noe med aktørene.

Noen ganger er parverbene enkle å skille fra hverandre fordi de skrives på forskjellig måte i infinitiv, som f.eks. ligge/legge. Jeg i sengen, men jeg la barnet i sengen.

Med knekke, brenne og en del andre verb er det litt mer forbasket, for stavemåten i infinitiv er den samme. Finnmark brant, men tyskerne brente Finnmark. Bestefar brente hjemme, og resultatet brant i halsen.

Nøkkelen til det hele er skillet mellom verb som kan ha objekt (transitive) og verb som ikke kan ha det (intransitive).

Setningen «Jeg ligger i sengen» består av subjekt, verb og preposisjonsledd, men noe objekt finnes ikke, og kan heller ikke finnes, fordi ligge er et intransitivt verb. Setningen «Jeg la barnet i sengen» består av subjekt, verb, objekt og preposisjonsledd. Verbet tar objekt, ergo er å legge et transitivt verb.

Når knekke er et transitivt verb, er bøyningen i fortid, preteritum, imperfektum eller hva man nå for tiden kaller det, «knekte» (ev. «knekket» eller «knekka») . Er det intransitivt, er bøyningen «knakk».

Enigma-koden knakk ikke av seg selv eller pga. et vindpust; britene knekte den. Alan Turing kom på jobb og hengte fra seg jakken i garderoben. Mens jakken hang der, kom inspirasjonen over ham. (Ikke helt uttømmende historiefaglig, om forlatelse.)