Tavle

Forrige

Tankefeilene som er beskrevet hittil, har befattet seg med uholdbare påstander om hva som er sant. Studiet av disse tilhører en gren av filosofien kalt epistemologien.

Tema denne gang er derimot en dårlig underbygget påstand om hva som er rett, og med det er vi for en stakket stund over i etikken. (Estetikken, eller hva som er vakkert, vil ikke bli berørt i denne serien.)

Mange som har vært vitne til at en lærer holder en skjennepreken til en elev som har gjort noe ureglementert i skolegården – til de yngste av dere: sånt skjedde faktisk –, vil også ha hørt den overhøvlede elev anføre dette til sitt forsvar: «Jeg var ikke den eneste som gjorde det!». Det er underforstått at de andre slapp unna med det.

Utbruddet bærer i seg et indirekte etisk resonnement:

Det påstås eller er helt sikkert at person A har gjort noe.
Ergo er det rett for enhver annen å gjøre det samme.

En litt mer raffinert variant:

Person A har gjort noe, og slapp unna med det.
Da bør enhver annen også slippe unna med å gjøre dette noe.
Ergo er dette noe rett.

Et velkjent eksempel:

A slo B.
Ingen grep inn.
Ergo er det rett av B å slå A.

Men hvorvidt en handling er rett eller ei, kan ikke avhenge av om den alt er gjort. Historikken kan ikke være avgjørende. En urett blir ikke rett av å gjøres to ganger.

For i så fall ville blodhevn gjennom generasjoner være rett. Da er vi over i det rimelige personer ville kalle det absurde, og når et resonnement bærer dit hen, gjør en klokt i å forkaste det.

For å finne ut om en handling er rett eller urett, er det altså snarere handlingen i seg selv man må undersøke nærmere, samt konsekvensene av den, bevæpnet med vett og forstand snarere enn det skisserte uholdbare prinsippet. Hvis A slår B gjentatte ganger, kan det være rett av B å slå tilbake for å redde sitt eget skinn dersom ingen fluktmulighet finnes.

Det betyr ikke at den overhøvlede stakkaren som ikke forsvant fra åstedet i tide, ikke har rett i noe: Det strider mot rettferdighetssansen å bli straffet for noe andre slipper unna med, selv om det finnes grunner for at det ikke ble grepet inn mot de andre. Måtte han så unngå å bli lurt ut på glattisen ved en senere anledning og ellers bite i seg uretten til noen trøstens ord, heller enn å nære hevntanker.

Man forutsetter her hele tiden at det dreier seg om individer, og at det foreligger sosial kontekst hvor en autoritet har større eller mindre makt og evne til å ordne opp. Overfører man tankegangen til geopolitikk eller til et territorium hvor begreper som lov, autoritet og trøst ikke lenger har all verdens mening, blir det straks mer komplisert.

Neste