Kommentar

Da Yale-historikeren Timothy Snyder var i Oslo for et par uker siden, advarte han om at Putins Eurasia-prosjekt representerer en trussel mot EU fordi systemene bygger på ulike prinsipper. Snyder beskrev det som et tilbakefall til klassisk storemaktspolitikk, der situasjonen bestemmer midlene.

I tilfellet Russland under Valdimir Putin betyr det at alle midler er tillatt, i prinsippet. Putin kan vise seg medgjørlig og forsonende når det er til fordel for ham, og omverdenen vil tro det viser at han er om ikke god på bunnen, så i det minste at han kan være god. Det gjelder bare å finne nøkkelen. Men slik medgjørlighet har ikke noe med Putins natur å gjøre. Det er kun et spørsmål om taktikk.

Putin er en operatør i KGBs «mould». Han tenker interesser, og kombinasjonen av situasjon og interesser bestemmer metoder. Moral er uinteressant.

De Gaulle sa det slik: stater har interesser, ikke venner. Russlands historie tilsier en grad av hensynsløshet som Europa står fremmed overfor. Putin har både tsar-Russlands imperiale ambisjoner og KGB-arven i bagasjen. Det gjør ham til en farlig spiller.

På bare ett år har Putin seilt opp til å bli en global player.

Timothy Snyder understreket i sitt foredrag på Litteraturhuset at Ukraina er et nøkkelland i Europa. Forstår EU hva som står på spill?

EU hadde brukt årevis på å forhandle frem en handels- og samarbeidsavtale med Ukraina. Den forpliktet Ukraina til strukturelle reformer ut fra Pengefondets kriterier. På grunn av korrupsjonen kunne ikke EU øse ut penger. Slike hensyn trenger ikke Putin ta. Hans regime er like korrupt. Det ga Putin en sjanse til å velte spillet for EU i 11. time med sitt generøse tilbud om 15 milliarder dollar i støtte. Alt lå til rette for den historiske undertegningen under EU-toppmøtet, da Janukovitsj brått meldte forfall.

Guardian-journalisten Luke Harding sa at Putins Russland er et merkelig sted: Ubegrensede ressurser og  ingen checks and balances. Putin kan arrangere det dyreste OL i historien, som en romersk keiser. Han kan starte en hatkampanje mot homofile, vel vitende om at Vesten vil reagere. Men han vet at Vesten har tippet i den andre retning og at det er rom for et PR-messig backlash. Slik er maktpolitikkens lover.

Men EU spiller etter helt andre regler og det gjør EU svakt i møte med Putin.

Putins spill avslører dype splittelser innad i EU. Slik eurokrisen og gjeldskrisen har splittet EU, og innvandringsspørsmålet, er EU-landene uenige om hvordan man skal møte Russland. Noen land ønsker tettere samarbeid, andre ønsker å markere grenselinjer og oppdemming. Hva er viktigst – å utvide interessesfæren i samarbeidets navn, eller bøye seg for Putins maktsfære?

Wall Street Journal har en meget interessant analyse av EUs indre splittelse.

Uenigheten er grunnleggende. Mange EU-land nekter å se Ukraina som av geostrategisk betydning. Dermed forsvinner også incitamentet til å gjøre noe for å vinne landet for Europa.

The seeds of EU policy disarray were sown in the divisions among the EU’s 28 member states—as well as the disinclination of most European countries to view Ukraine as a test of geopolitical importance. There was a yawning difference between the efforts of Vladimir Putin‘s Russia to keep Ukraine in its sphere of influence and what Europe was prepared to do to tempt what many regard as a country of majorstrategic significance into the Western fold.

Historikeren Snyders budskap var krystallklart: Ukraina er av stor betydning for Europa. Hvis det tilhører den eurasiatiske gruppen til Putin vil det være et stort tap.

EU forsøkte ikke å overtale Ukraina til å bli medlem av unionen. Handels- og samarbeidsavtalen var ingen glidebane mot medlemskap. Til det hadde man brent seg for ettertrykkelig på 90-tallet da de tidligere medlemmene av Østblokken ble medlemmer. Land som Ungarn og Slovakia ble medlem for lett. De var ikke klare for medlemskap, oppsummerte man. Samme feil skulle man ikke gjøre med Ukraina. Det kunne dessuten bli uhyre kostbart.

Derfor var flere medlemmer lettet da Janukovitsj plutselig brøt og hoppet over til Putin.

While all EU governments publicly supported the Ukraine accord, some capitals were quietly relieved when Mr. Yanukovych rejected the agreement in November, calculating they wouldn’t be asked to stump up yet more cash for the country.

Much criticism of Europe’s policy disarray has been directed to the EU institutions in Brussels, the bloc’s foreign-policy head Catherine Ashton and its enlargement chief, Stefan Füle. But it is difficult for Brussels to get out ahead of its biggest member states on foreign-policy issues—and many governments were cautious.

As criticism grew of Ukraine’s leadership and Russia’s pressure tactics, there was no concerted effort by leaders in Berlin, Paris and London to tip the balance of the discussion Europe’s way.

Men her kommer EUs akilleshæl til syne; manglende handlekraft, vankelmodighet, at ting sklir, saker utsettes – og EU kommer bakpå. Overfor en maktpolitiker som Putin kan det bli skjebnesvangert.

Putin vet selvsagt at EU er splittet og kan spille på motsetningene.

En høytstående tjenestemann sier til WSJ at halvparten av 28 medlemsland prioriterer forholdet til Moskva.

Some governments, including Spain, Italy and the U.K. have been trying to strengthen ties with Moscow, which dipped to a low point in 2008 after Russia’s invasion of Georgia. Some in Europe hoped to avoid repeating the tensions generated when Ukraine’s membership in the North Atlantic Treaty Organization—now off the table—was formally proposed in 2008.

One senior European official said this week that at least half of the bloc has made an improvement in ties with the Kremlin a priority—ties that may be tested again when the EU tries to meet an August target to complete economic accords with the former Soviet states of Moldova and Georgia.

Men så kom tirsdag 18. februar, den blodige tirsdagen. Den dagen forsøkte Angela Merkel å ringe Janukovitsj. Han tok ikke telefonen.

Tyskland har historiske bånd til Polen, Ukraina og Russland. Tyskerne følger godt med.

I et splittet EU er det Tyskland som er tungen på vektskålen. Merkel likte ikke det hun så og hun fant seg ikke i å bli avvist.

Utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (sosialdemokrat), sa Janukovitsj begikk en stor feil når han nektet å snakke med opposisjonen.

Janukovitsj og Putin kan ha feilkalkulert. Ukrainerne er modigere og sterkere enn de hadde trodd. Taktikken er nå to skritt tilbake. Kanskje det kan gi de Moskva-vennlige EU-landene et påskudd til å slakke på de milde sanksjonene?

Sverige, Polen, Slovakia og Litauen er de som hardest går inn for Ukraina.

På den andre siden står Hellas og Spania som selv nå vil prioritere Moskva.

Splittelsen i EU sier noe om en union som mangler en samlende politikk, og i møte med en maktpolitiker som Putin er EU lett å utmanøvrere.

Foreløpig har det ikke gått opp for medlemslandene hvor stor innsatsen er.

 

http://online.wsj.com/news/articles/SB10001424052702303636404579393202392098822